Den røde tråden i de jødiske skriftene

Mange har skrevet om hvordan Bibelen, fra begynnelsen til slutt, på tvers av både tid og geografi, dypest sett forteller én sammenhengende historie fra begynnelse til slutt. En historie om fall og forsoning, som ser enten frem mot eller tilbake til Jesus, og prøver å utlegge hvem mannen fra Nasaret var og hva han betydde. Flere enn én har kalt dette «Bibelens røde tråd».

Å finne det samme vitnesbyrdet i de jødiske skriftene er mer overraskende, og selv om «den røde tråden» er et relativt nytt idiom, er det litt fiffig at dette vitnesbyrdet nettopp tar form av en rød tråd.

Etter den jødiske nyttårsfeiringen, Rosh HaShana, i slutten av september, gikk Israel inn i de høyhellige dagene som så frem mot den store forsoningsdagen, Yom Kippur.

I moderne tid er forsoningsdagen en dag for faste, bønn og ettertanke, og for å gjøre opp for synder en har gjort mot sine medmennesker. Det er nemlig i disse dager at Gud gjør opp regnskapet for året som har gått, og enten skriver navnet ditt inn i Livets Bok, eller visker det ut. Da gjelder det å oppføre seg.

Høytiden merkes tydelig i Israel. Til og med der vi bor, i Tel Aviv, som regnes som verdens mest sekulære by, stenger alt av butikker og restauranter. Busser, tog og til og med offentlige fontener stopper, og det er ingen som kjører bil i gatene. Man kan stå midt i storbyen med 3,5 mill mennesker, og ikke høre annet enn fuglekvitter.

Opprinnelig var Yom Kippur en dag for ofring, og at ypperstepresten kunne gjøre soning for folkets synder og overbringe Guds tilgivelse. To bukker måtte velges ut for denne dagen, og etter en loddtrekning skulle den ene ofres til Herren, den andre skulle bære folkets synder ut i ødemarken, bort fra folket – En syndebukk, bokstavelig talt.

For å forsikre seg om at bukken, og ikke minst syndene, ikke kom tilbake, begynte man etter hvert å følge syndebukken langt bort fra Jerusalem, ned en fjellskrent hvor den ikke kom seg opp igjen. Man laget også et system for å sjekke om folkets synder faktisk var tilgitt, og det innebar et lite mirakel i seg selv. Rundt hornet på syndebukken knyttet man en rød tråd. I følge noen kilder ble denne tatt av før bukken ble dyttet utfor fjellskrenten, i følge andre ble tråden hengende igjen i tempelet.

Det er usikkert når denne tradisjonen oppstod. Den er ikke beskrevet i Bibelen, men nevnes i Mishna, den tidligste delen av Talmud. Denne ble nedskrevet på 200-tallet, og var da basert på lengre muntlige tradisjoner.

Hensiktene med den røde tråden, var å forsikre seg om at tilgivelsen faktisk var gikk. Dersom alt foregikk som det skulle, og folkets synder ble tilgitt, skulle den på mirakuløst vis bli hvit. «Om dine synder er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull,» profeterte Jesaja. Den røde tråden var en praktisk test. Hvis tråden ikke skiftet farge, kunne det bety at Gud ikke hadde tilgitt folket. Om den ble hvit, kunne man feire at Gud hadde dekket over syndene og rettferdiggjort sitt folk.

Ukraina er viktig, men vi må ikke glemme Iran

Det er derfor en aldri så liten skandale som blir omtalt i Talmud, når den forteller at den røde tråden forble rød hele 40 år på rad. 40 år med ofringer, 40 syndebukker som ikke oppnådde ønsket effekt.

Dette var de siste 40 årene før tempelet i Jerusalem ble ødelagt i år 70 e.Kr.

Så hva skjedde 40 år tidligere? Hva var det som kan ha tatt bort effekten av ofringen og tempeltjenesten? Kan det ha noe med en ca. 30 år gammel mann fra Nasaret, som født ca. år 0, som hevdet at han var det egentlige og endelige offeret Gud krever for å alltid kunne tilgi mennesker?

Skal vi tro Jesus fra Nasaret, betyr ikke den røde tråden at tilgivelse for synder ikke er gitt. Men når tempelforhenget revnet idet Jesus roper ut «Det er fullbrakt», markerer det en klar avslutning for tempeltjenesten og den gamle pakt. Selv om prestene fortsatte som før, hadde offeret mistet sin kraft. Den som vil ha sine synder tilgitt, må finne en annen måte enn blod fra bukker og kalver.