Den som lytter, fortjener å bli hørt
Kan det være at vi, som liker å se på oss selv som Ordets folk, har blitt – som forfatter og veileder Magnus Malm peker på i en av sine bøker – til ordenes folk?
«Når du snakker, repeterer du bare det du allerede vet, men hvis du lytter, kan du lære noe nytt», har Dalai Lama sagt. I tillegg trenger vi å lytte for å kunne gi mennesker svarene de dypest sett trenger. Men er vi kristne for opptatt med å forsvare oss til at vi har tid til å lytte?
Jeg har en ubehagelig følelse av at vi kristne ikke er gode lyttere. Se bort fra den urettferdige generaliseringen et øyeblikk og bli med meg en tur gjennom noen eksempler:
Annonse
Nylig ble boka «Presten og ateisten» gitt ut, skrevet av presten Stian Kilde Aarebrot og ateisten Didrik Søderlind. Boka gir et innblikk i brevvekslinger og samtaler om tro, tvil, savn og håp. Avisen Dagen velger å lage en hovedsak om en avtale mellom Aarebrot og Søderlind, der ateisten skal be og presten la være. Og vi kristne diskuterer om det er mulig å la være å be eller ikke. Problemet er at vi dermed går glipp av muligheten til å ta opp et usedvanlig viktig tema, som boka gir en gyllen – og kanskje livsnødvendig – anledning til. Nemlig hvordan det står til med lyttingen hos oss kristne.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Et annet eksempel er vår reaksjon da tidligere forkynner, nå aktiv human-etiker, Levi Fragell, for noen år siden gav ut boka «Vi som elsket Jesus», der han fortalte sin livshistorie og tok et oppgjør med sin kristne bakgrunn. Vi kristne svarte med å gi ut en motbok: «Vi som elsket Jesus – og fortsatt gjør det». La meg poengtere at jeg ikke har lest noen av disse, og kun uttaler meg om den ytre signaleffekten dette gir. Jeg sitter med en følelse av at vi blir så opptatt av å forsvare oss at vi glemmer å lytte.
Og hvordan reagerer vi når Morgenandakten eksperimenterer med ei uke uten Fader vår og Velsignelsen – og uten en bibelsk forkynnelse, men mer filosofiske betraktninger? Da kommer raskt de sinte stemmene som sier at vi kristne nå må mobilisere slik at vi ikke skal miste andakten. Og noen tar det som en bekreftelse på at NRK vil ha bort all kristendom fra kanalen. Jo, kritikk er berettiget i denne saken, og engasjement hos radiolytterne er svært positivt. Men jeg er overbevist om at vi kommer lengre om vi samtidig spør menneskene bak Morgenandakten om hvorfor de gjorde dette. Jeg skulle ønske at vi i vår kontakt med NRK viser at vi lytter og åpner opp for forståelse, mer enn en toveismonolog der vi ikke evner å lytte til den andre parten.
For når vi lytter, gjør vi oss i større grad fortjent til å bli hørt.
Jeg sier ikke vi skal være noen viljeløse dotter som ikke arbeider for det gode i samfunnet. Langt ifra. Noen ganger er det på sin plass at vi kritiserer det som bryter ned, slik at det som er rett, sant og godt kan få rom. Men slik vi fremstår i offentligheten, lukter det mer av et behov for å forsvare oss selv, våre posisjoner, våre privilegier. Og kanskje ordene fra Jakobs brev er kloke å ha med seg: Dette må dere vite, mine kjære søsken: «Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.»
Jeg forfekter heller ikke en dialogforståelse som er konturløs og der vi skal forsøke å finne felles minste multiplum. Nei, vi trenger tydelighet. En klarhet i hvem vi er og hva vi tror på. En trygg identitet i Kristus og tillit til Bibelen som Guds levende og livgivende ord. Vi skal stå trygt på en plattform som bærer i tid og evighet.
Annonse
Det er først da vi kan møte andre med senkede skuldre og åpenhet. Med et inderlig ønske om å lytte, også bak ordene. Lytte til hjertene. Lytte til hvordan de opplever oss og budskapet vårt. Lytte til hvorfor noen vender Gud ryggen så radikalt som Fragell. Lytte til hva som hindrer Søderlind i å tro. Lytte til hva de kan gi oss av kloke innspill. Lytte til hva livssynsavdelingen i NRK mener og gjør, ikke hva vi tror de mener og gjør. Og ikke minst: Lytte til hva Gud har å si inn i den gitte situasjonen, han som kjenner dybdene i alle mennesker. For han har skapt dem. De er hans. Han elsker dem.
Kan det være at vi, som liker å se på oss selv som Ordets folk, har blitt – som forfatter og veileder Magnus Malm peker på i en av sine bøker – til ordenes folk? At vi er så opptatt av å snakke at vi har glemt å lytte. At vi er så usikre på vår identitet at vi ikke våger å gi rom for de stemmene som kommer med kritikk mot oss eller vår tro.
Senk skuldrene. Gud er større. Evangeliet tåler det. Jesus har seiret over synden, djevelen og døden. Han skal vel klare å bære litt kritikk også.
Så kan det være at vi i lyttingen blir litt klokere. At vi blir mer fylt av Guds kjærlighet til våre medmennesker, en kjærlighet som noen ganger forsvinner i alt forsvaret. Og kanskje vi også – etter å ha lyttet – kan dele ord eller handlinger som har så dype kilder som kun stille lytting kan finne frem til. Og som gir liv inn i menneskers hjerter.
