Meninger
Den som sier at Terje Hegertun er liberal...
I sommer døde Reidar Paulsen. Han var min pastor i mange år, og en jeg satte svært stor pris på. Han var en belest teolog og et reflektert menneske.
Menigheten han ledet de siste 14 årene av sin pastortjeneste ble delvis grunnlagt på motstand mot kvinnelig prestetjeneste. Paulsen ble ikke sett på som noen liberal teolog, det tror jeg vi kan fastslå.
Som tenåring, og senere som student, satt noen andre jevnaldrende og jeg ofte i sofaen hjemme hos Paulsen og drøftet ulike teologiske spørsmål. Det var et privilegium. Han delte sjenerøst av sin kunnskap, og lyttet oppmerksomt til våre spørsmål.
En gang, jeg tror jeg var rundt 20 år, søkte jeg skyts mot liberal teologi. Jeg hadde antakelig lest en eller annen uttalelse fra en liberal kirkeleder, jeg tror det var Gunnar Stålsett, og ville ha Paulsens kommentar. Til min store overraskelse var han lite interessert i å komme med negative karakteristikker.
Det kom tydelig frem at han ikke var på linje med det som hadde blitt sagt. Men så trakk han det frem som positivt at den liberale teologien ønsket å skrelle bort det som står i veien for å oppdage Jesus.
Man kan si at det var en velvillig fortolkning av den liberale teologiens prosjekt. Men det var altså slik Paulsen svarte, og jeg satt lettere lamslått og lyttet.
Og la meg si det igjen: jeg tror ingen som noen gang snakket med ham tenkte på Reidar Paulsen som en liberal teologi. Langt derifra.
Denne episoden har jeg tenkt på i den senere tid. Blant annet når det i høst har vært nye runder om Terje Hegertuns nye syn på likekjønnet samliv.
Terje Hegertun var i mange år en sentral skikkelse i Pinsebevegelsen. Han var redaktør i Korsets Seier, han ledet Pinsebevegelsens lederråd, og han gikk foran i bevegelsens prosess med å løfte frem behovet for teologisk skolering.
Derfor er det ikke overraskende at Hegertuns snuoperasjon har vakt reaksjoner. Antakelig ville alle som har hatt de sentrale vervene han har hatt i Pinsebevegelsen både før og etter ham, advart skarpt mot den tenkningen han nå forsvarer.
Likevel er det noe ubehagelig symptomatisk med omtalen av ham som en liberal teolog. For det første er han åpenbart ikke noen liberal teolog i historisk mening av ordet.
Den liberale teologien som ble kjent tidlig på 1900-tallet problematiserte sentrale dogmer som Jesu oppstandelse. Mot et slikt bakteppe er det lett å forstå at Hegertun har behov for å distansere seg fra merkelappen som liberal.
Begrepene konservativ og liberal er vanskelige å bruke i teologisk debatt. Vi er avhengige av noen slike forenklinger for å kunne snakke overordnet om utviklingstrekk. Men vi er like avhengig av at merkelappene blir brukt skjønnsomt.
De fleste av dem som kaller seg selv konservative i dag, ville antakelig blitt sett på som liberale av kristne som levde for en generasjon eller to siden. Bare tenk på endringer i synet på dødsstraff. Eller prevensjon. Eller skilsmisse og gjengifte. Eller kirketukt ved nattverdbordet. Eller kvinnelige prester, som ble sett på som et testspørsmål på bibeltroskap.
Bibeltroskapen får et parodisk skjær hvis målestokken er den summen av standpunkter jeg til enhver tid forfekter.
Eller tenk på materialismen. Hva er bibeltro med å påberope seg retten til å opprettholde det norske velstandsnivået, med store hus og hytter, flotte biler og dyre ferier, tilsynelatende uten tanke på Jesu advarsler mot rikdommens feller?
Jesus advarte sterkt mot materialismen. Og vi skal være ganske kreative for å hevde at dette ikke rammer oss.
Hvorfor blir ikke disse utsagnene debattert like ofte som Det nye testamentes lære om ekteskapet? Er det noe område hvor det skulle være relevant å hente frem apostelen Paulus' ord om å ikke skikke seg lik denne verden, skulle det vel være her?
Den som beskylder andre for å være liberale, kan med fordel se seg selv i speilet først. I det minste bør man tenke nøye over Jesu ord om hvem som kunne kaste den første stein. Bibeltroskapen får et parodisk skjær hvis målestokken er den summen av standpunkter jeg til enhver tid forfekter.
Før valget i 2021 hadde kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg besøk av tidligere Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen i podkasten Tore og Tarjei. Blant dem som har hatt sentrale politiske verv her i landet de siste par tiårene er det knapt noen som har profilert seg tydeligere som en konservativ enn nettopp ham.
«Konservatisme handler ikke om å forsøke å stanse tiden, men om å håndtere endring», forklarte han. Med en slik definisjon, som nok er ganske allmenn, handler altså det å være konservativ mer om å tenke seg om og gå forsiktig frem enn å stille seg imot samfunnsutviklingen.
Når vi ser historisk på det, med de nevnte eksemplene, er dette en ubehagelig treffende beskrivelse også på miljøer som gjerne har kalt seg bibeltro. Det viser seg at endringer i liberal retning skjer likevel, det tar bare litt ekstra tid. Da blir hangen til å dele ut liberal-merkelapper nokså usmakelig.
Det er ikke gitt at utviklingen går entydig i liberal retning. Det enkle faktum at det vi i dag kaller liberal teologi er mindre liberal enn den som ble kjent tidlig på 1900-tallet, vitner i seg selv om det.
Når vi vet hvor stort trykket er i samfunnet knyttet til å legitimere likekjønnet samliv, er det egentlig forunderlig at ikke presset mot å endre standpunkt innenfra de ulike frikirkesamfunnene er større enn det er.
For selv om medieomtalen ikke alltid tyder på det, er det solid flertall for å opprettholde troen på det kristne ekteskapet som en ordning for mann og kvinne i de fleste kristne sammenhenger.
Det skjer en bevegelse i motsatt retning også. Men det er nærliggende å anta at den blir overeksponert, blant annet fordi dens talspersoner befinner seg nærmere hovedstaden.
Alle tider har sine kamper. Kirken har sine kamper. Nå pågår det flere kamper knyttet til kjønn og samliv. Terje Hegertun har inntatt et krevende mellomstandpunkt. De aller fleste pinsevenner, og etter alt å dømme de aller fleste av landets kirkeaktive kristne, mener han forstår Bibelen feil.
Men å avskrive ham som liberal basert på dette standpunktet alene, uten tanke på hvordan man selv blir rammet av Bibelens veiledning på andre områder, det minner mistenkelig om dobbeltmoral.
Med en viss omskriving av regelen mange lærte i barnehagen: Den som sier at andre er liberal, bør først tenke over hvor liberal man selv er.