Den som vil kjenne Halden, bør kjenne byens mange frikirkelige menigheter

I det siste har jeg besøkt 12 av Haldens mange kirker og bedehus. Jeg ønsket å bli bedre kjent med disse, og jeg ville dele dette med andre. Helst skulle jeg ha besøkt enda flere, men 12 er allikevel mange nok til at jeg som lokalpolitiker har fått en del å tenke på. Dette kan oppsummeres i seks stikkord, med noen utdypende forklaringer.

Mangfold. Halden har en rik flora av kirker og bedehus. Folketellingen for noen tiår siden sa at Halden og Skien var de to bykommunene med størst andel frikirkelige. Dette merkes ennå. Den som vil kjenne Halden, bør også kjenne byens mange frikirkelige menigheter.

Fellesskap. Ensomhet nevnes ofte som et problem blant eldre, men også for barn og unge. Samtidig finnes det altså mange fellesskap der man blir tatt vare på fra vugge til grav. Barn og unge tilbys lavterskel samlinger der alle er velkomne. Formiddagstreff imøtekommer mange eldres behov for å komme seg ut og møte andre. Menighetene er åpne fellesskap der nye raust ønskes velkommen, uansett bakgrunn. Ikke bare er dette mitt personlige inntrykk, men flere har også fortalt meg hvor godt de ble tatt imot da de kom dit første gang.

Verdier. De som går i kirker og bedehus, er som regel sterkt verdiorienterte. Dette er ofte verdier som tilgivelse – gavmildhet – nestekjærlighet – moral. De hører ofte om det, de tror på det, og de er opptatt av å leve etter det. Noe av det de står for, blir rost av omgivelsene, mens de på andre områder kan bli motsagt og latterliggjort. Men enten de går med strømmen eller imot den, holder de fast på sine verdier. Slikt er beundringsverdig.

Barn og ungdom. Antall barn og unge varierte, men alle steder var de voksne opptatt av dem. Ingen klaget på barn som forstyrret. Barn og unge ble integrert i samlingene eller de fikk egne tilbud. Eldre bidro praktisk til barnesamlinger. Alle steder støtter de godt voksne raust opp med å finansiere de unges tilbud. Kirker og bedehus er et av få møtepunkter i dag der alle generasjoner møtes. Dessuten er det gratis å delta, og uten at det koster det offentlige noe.

Baptister sørger for at folk slipper å fryse

Ressurssentre. Fremover vil kommunen visstnok være enda mer avhengig av frivillig sektor. Da står byens kirker og bedehus klare som viktige ressurssentre, til beste for byens befolkning. Noen kirker arbeider godt med integrering av innvandrere og flyktninger. Noen gjør mye for å ta seg av dem som faller litt utenfor. Vi har både små og store fellesskap, og tilbudene varierer fra høytidelige gudstjenester til mer uformelle samlinger. Men overalt er de opptatt av hva man kan gjøre for andre.

Oversett. Jeg har ofte forundret meg over hvor lite administrasjon og politikere tenker på disse gruppene når gode oppgaver skal løses. Mange jeg pratet med, ga da også uttrykk for at de føler seg litt oversett. Skyldes det religiøs berøringsangst? Men ingen av menighetene vil verken tvangskristne besøkende eller kjefte på dem som lever på en annen måte.

Som politiker har jeg ofte pekt på – og vil fortsette å gjøre det – kirker og bedehus som positive tilbud i byen vår. Her finner vi fellesskap som ivaretar det mange etterlyser i dagens samfunn. Derfor sier KrF ja til et livssynsåpent samfunn der tro og livssyn har en naturlig plass.