Den somaliske kirkens martyrer og seierherrer

Samtidig som mange kirker markerte Stefanusdagen 26. desember, leste jeg en bok om den somaliske kirke. Det er ikke mange nasjonale kirker som i løpet av de siste tretti årene har opplevd at en så stor andel av de kristne har lidd martyrdøden for sin tro.

Somalia har vært på Åpne Dørers forfølgelsesliste siden 1992, i mange år som nummer to eller tre. Kirken har vært en lidende kirke. Men har vi noen gang i alle disse årene også tenkt på den som en seirende kirke?

Hvis du har lest Nik Ripkens utfordrende bok «Guds galskap» eller World Watch List fra Åpne Dører, vil du bare tenke på lidelse og forfølgelse. Du vil tenke at det er ikke mulig å overleve som kristen i et så fiendtlig miljø.

I dagene før jul leste jeg boken «Understanding The Somali Church». Den er skrevet av generalsekretæren i det somaliske bibelselskapet, Aweis Ali. I boken forteller han om en husmenighet i Mogadishu der han selv var pastor. Den besto av fjorten mennesker.

Da menigheten ble oppdaget, ble tolv henrettet av radikale muslimer. Flere hadde vært kristne i under ett år. Den trettende døde senere av stress. Den eneste som overlevde, var Aweis. Han forteller om dette i en biografi som kommer ut i 2022.

At somalier betyr å være muslim er en myte og et mantra

I boken «Understanding The Somali Church» av Aweis Ali stanset jeg opp for fem radikale utfordringer:

1. I et samfunn der veldig mange har vært analfabeter, har den kristne lære blitt formidlet gjennom sanger. Den somaliske kirkens salmer og sanger er kirkens katekisme, og de handler i stor grad om å ta sitt kors opp og følge Jesus. Jeg kjenner at vi må begynne å synge slike sanger også i våre menigheter. (Mange nye sangtekster vil ikke kunne bære oss i vanskelige tider.)

2. Forkynnelse om de siste tider peker på håpet: I en kirke som har levd under korset, det vil si med forfølgelse, i nesten hele sin historie, med varierende intensitet, har «endetidstegnene» vært der hele tiden. Da blir fokuset viktig. Fokuset er ikke krig og rykter om krig, hungersnød og naturkatastrofer, trengsler og forfølgelse, men håpet og forventningen om Jesu gjenkomst i herlighet.

3. Kirkens ledere vet at de ikke kan planlegge pensjonisttiden, for de vil sannsynligvis bli martyrer. Misjonæren Nik Ripken forteller i boken «Guds galskap» at de fleste han hadde kristent fellesskap med, led martyrdøden. Aweis forteller i sin biografi at 12 av 14 i hans husmenighet ble drept på grunn av sin tro på Jesus. Også hans medpastorer. Han selv var til sist den eneste overlevende.

Rekordstor forfølgelse av kristne

4. Når den somaliske kirken lærer opp nye ledere, er det å lide for Jesus – inntil martyriet – en del av forberedelsen. Jeg tenker: Hvordan var vårt «praktikum» på Menighetsfakultetet? Hvordan er undervisningen på bibelskolene i dag?

5. Som etter Stefanus’ martyrium: De kristne ble spredt, og der de kom, dannet de nye menigheter. Kirken vokste. Etter at nesten alle i Aweis’ menighet ble drept, ble det dannet én ny husmenighet i Mogadishu.

Men ut fra denne ble det dannet 12 nye husmenigheter på forskjellige steder i det sørlige Somalia. I Aweis’ bok om den somaliske kirken refereres det stadig til Apostlenes gjerninger og oldkirken. For en kristen leser i Norge oppleves det som unødvendige gjentakelser, men for en som skriver ut fra den forfulgte kirkes perspektiv, er det nødvendige påminnelser.

Husk på de forfulgte

Den somaliske kirke speiler seg:

a) I Jesu liv – på vei til korset og hans seier i oppstandelsen. Jesus sa: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt» (Joh 12,24).

b) I Stefanus’ og apostlenes seier gjennom martyriet. «Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2 Tim 3,12). Jesus sa: «Salige er dere når de forfølger dere, for himmelriket er deres – Stor er lønnen dere har i himmelen» (Matt 5).

Paulus forteller i sitt siste brev, brevet til disippelen han har lært opp til etterfølgelse: «Jeg skal ofres. Jeg har fullført løpet, og nå ligger seierskransen klar for meg.» Først led Paulus martyrdøden, siden var det Timoteus sin tur.

c) I oldkirken og Tertullians ord: «Jo mer de dreper oss, jo flere blir vi. Martyrenes blod er kirkens såkorn.» For Aweis Ali og den somaliske kirke er dette ikke bare historie, det er deres daglige erfaring.

Dette er Stefanusdagens budskap. Ikke bare til kirken i Nord-Korea, Afghanistan, Somalia, Nigeria, Usbekistan, men til oss. Både fordi vi er ett med våre forfulgte søsken under korset, men også fordi vi det forbereder oss.