Den sterkeste kristne talen om homofili jeg noen gang har hørt

Den engelske presten Vaughan Roberts imponerte meg med sin ærlighet om eget liv og sin klare oppfordring til å holde fast ved kirkens historiske overbevisning.

Men kveldsmøtet under Lausanne-kongressen viste også at konservativ teologi handler om mer enn én sak. Den påminnelsen er viktig i seg selv.

Ja, jeg tror kanskje det er riktig å si at Lausanne-bevegelsen denne kvelden var i nærheten av sitt beste. Møtet viste hvordan det går an å presentere en konservativ teologi som kan gi fornyet frimodighet.

De rundt 5000 tilstedeværende fikk nemlig møte en helhetlig teologi. Her var det ikke rom for vulgærkonservatisme eller selvgod fordømmelse av andre.

Først var canadiske Katharine Hayhoe på scenen. Hun er professor ved Nature Conservancy ved det tekniske universitetet i Texas. Med tanke på natur- og klimaendringer, blant annet utryddelse av mange dyrearter, fastslo hun at «vi har skapt vår egen krise».

Det er sterke, men betimelig og nødvendige, ord.

Slikt er det ikke uvanlig å høre i Norge, men det er ikke fullt så vanlig fra dem som kaller seg konservative kristne.

I Seoul sa Hayhoe at dette ikke bare er spørsmål om klima og miljø, men om moral. Det var begrunnelsen hennes for at dette er spørsmål som også angår både kirken generelt, og også Lausanne-bevegelsen.

Her er det naturlig å minne om at konservative Misjonssambandet på sin generalforsamling i 2022 vedtok en strategi hvor det står at de skal «holde frem måtehold og nøysomhet som gode verdier og forvalte skaperverket til beste for vår neste og for kommende generasjoner» og faktisk «ta hensyn til klima og miljø i driften av institusjoner, forsamlinger og arrangementer.»

Så det er ikke ukjent at også konservative kristne ser klimabevissthet som en del av det å følge Jesus. Men dette er ikke like tydelig i alle de miljøene som vi ellers forbinder med Lausanne-bevegelsen.

Neste kvinne ut var argentinske Ruth Padilla Deborst. Hun snakket om det faktum, som også er reelt i Norge, at kvinner får mindre betalt enn menn, at kvinner er mye mer utsatt for misbruk og overgrep, at kvinner blir begrenset i sin bruk av Åndens gaver og at de blir diskriminert når det gjelder fordeling av lederoppgaver i kirken.

Deborsts virkelighetsbeskrivelse ble fulgt opp av en kraftig oppfordring: «Her er det intet rom for stillhet». Når mennesker blir fratatt sine rettigheter, sin frihet, sin eiendom – eller selve livet – da er det ikke noe alternativ å forholde seg passivt.

Det å kjempe for kvinners muligheter er, med Deborsts ord, «ikke noen valgfri aktivitet for spesialister».

Hun viste til Jesu ord i Matteusevangeliet om å søke først Guds rike og hans rettferdighet, og til Mesterens ord i Johannesevangeliet om at vi er sendt til verden slik Jesus ble sendt til i verden. Dette kallet gjelder frem til Herren kommer og sannhet og nåde finner hverandre, sa hun.

Hun siterte også de kjente ordene fra profeten Mika hvor det lyder: « … hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.»

Jeg er ikke sikker på om det er grunnlag for å lese noen utførlig kvinneprest-teologi inn i Deborsts budskap. I så fall ville det være at Lausanne-bevegelsen for alvor har parkert denne tematikken. Men jeg oppfattet innlegget hennes mer generelt innrettet.

Så var det Vaughan Roberts' tur. Han viste til de fargerike flaggene på rådhus og andre offentlige bygninger, og også på noen kirker, og pekte på at det som en gang var motkultur, altså Pride-bevegelsen, nå representerer selve hovedstrømmen.

«Hvordan skal kristne svare?» spurte han retorisk. «Vi skal gå til Bibelen. Og ikke bare til enkelte «bevistekster», men til hele Bibelens vitnesbyrd», sa Roberts, til støttende respons fra salen.

Han advarte kirken sterkt mot å være stille i en slik tid. «Vi har gode nyheter å dele», sa han. Roberts oppfordret brødre og søstre i flertallsverdenen til å be for oss i Vesten om at vi skal «holde oss til Guds design»

Roberts' innlegg var preget av en dobbelthet hvor han på den ene siden formidlet en klar teologisk forståelse, samtidig som han også var opptatt av å formidle reell omtanke overfor dem som er direkte berørt.

«Disse tiltrekningene er ikke valgt», understreket han. Roberts fortalte også at han selv har levd i mange år med seksuell tiltrekning til menn, og minnet ikke minst pastorene i forsamlingen om at når de skal snakke om dette i menighetene sine, må de huske at menneskene de snakker om, sannsynligvis sitter i rommet.

Måten dette blir omtalt på, kan avgjøre om de våger å være ærlige og åpne, eller om de blir skjøvet inn i ensomhet og forsterket skam- og skyldfølelse. Derfor oppfordret Roberts til å være ydmyke og barmhjertige.

Så sa han noe av det viktigste han sa denne kvelden, nemlig at Kristi revolusjon er større enn den seksuelle revolusjonen. Han viste til dem som legger vekt på inkludering og anerkjente dette som et sentralt emne i evangeliene.

Samtidig minnet han om at Jesus sa «kom som du er», men ikke «bli som du er».

Roberts advarte mot at konservative gjerne snakker om moralske regler, og i for liten grad om relasjonen til Kristus. Han utbroderte senere med å si at single ikke er single hvis de er forbundet med Kristus.

Så var det Roberts kom med den tankerekken som oppsummerte både budskapet hans, og den helhetlige forståelsen av seksualitet i relasjon til å være et menneske, som også kommer frem i dokumentet The Seoul Statement, som ble lansert dagen før.

Roberts sa det i fire punkter, som fungerer best på engelsk: God is for sex. Sex is for marriage. Marriage is for life. Life is for Christ.

Med det plasserer han både livet og seksualiteten i en større ramme. Det tror jeg er avgjørende når man i vår tid skal formidle et tradisjonelt kristent syn på ekteskapet.

–––