Den svarte sabbaten

De hadde klart å gjennomføre forberedelsene sine uten å bli oppdaget av den israelske etterretningstjenesten. Nå var de klare.

Noen timer senere begynte verden gradvis forstå at situasjonen var varig forandret. Rundt 1.200 drepte. Ikke som følge av at en bombe rettet mot militære ledere også rammet sivile. Ikke som følge av at en skarpskytter traff feil mål. De døde fordi noen ville det.

Kibbutzene nær Gaza-grensen var kjent for å huse noen av de mest forsonlig innstilte i den israelske befolkningen. Det hjalp dem ikke denne lørdagen.

Det vi så 7. oktober var ondskap satt i system på en måte vi heldigvis svært sjelden ser. Ut fra en del av skildringene som har kommet er det nærliggende å snakke om ren sadisme. Slik var Hamas' signatur.

Dagen har flere ganger referert beskrivelser av vold mot kvinner av en slik art at det er vanskelig å gjengi det, selv i tekstform.

Angrepene på Nova-festivalen alene etterlot seg et antall drepte som tilsvarer tre-fire ganger 22. juli-angrepene her hjemme. Dette var utilslørte terrorhandlinger.

Derfor gjorde det ekstra sterkt inntrykk å høre sjefredaktør Esther Solomon i den engelske utgaven av den israelske avisen Haaretz under Nordiske Mediedager i mai. Haaretz er ikke del av heiagjengen til statsminister Benjamin Netanyahu, for å si det forsiktig.

Hun beskrev hvordan kroppene til noen av de drepte var i en slik forfatning at israelske myndigheter sendte arkeologer inn i kibbutzene for å se etter beinrester med sikte på å kunne identifisere ved hjelp av DNA.

Hun beskrev også, tankevekkende nok, hvordan skildringene av seksualisert vold fra Hamas har blitt møtt med skepsis. For Haaretz, forklarte hun, har det vært viktig å respektere beskrivelsene fra dem som faktisk var til stede og så Hamas' ugjerninger. Det hadde vært en fordel om flere hadde vist interesse for denne siden ved 7. oktober-angrepene.

Her hjemme tok det ikke mange dagene med medfølelse før det norske narrativet var tilbake i vante spor. Ja, det var trist og alvorlig det som skjedde 7. oktober, men det grunnleggende problemet i Midtøsten er visst fortsatt Israels politikk.

Det var og er påfallende hvordan vi her i landet virket mer interessert i å finne formildende omstendigheter og sympatiske trekk ved Hamas-bevegelsen enn i å stille grunnleggende spørsmål som:

Hvis jeg var en familiefar som bodde, for eksempel i byen Sderot, på uomstridt israelsk område, hva ville jeg ha gjort? Hvis jeg bodde i Tel Aviv og ønsket at barna mine skulle få vokse opp under trygge forhold, hva ville jeg ha gjort, stilt overfor en organisasjon som med åpne øyne initierer angrepet 7. oktober?

Jeg tror jeg ville ha tenkt at veien til forhandlingsbordet er ganske lang.

Derfor var det ikke til å undres over at det vakte sterke reaksjoner i Israel da Norge og et par andre land i mai gikk offentlig ut med anerkjennelse av en palestinsk stat. Selve standpunktet er ikke spesielt kontroversielt.

I et fremtidsscenario kjenner vi ikke til noe bedre alternativ til en varig politisk løsning enn to stater. Det er i hvert fall slik det har vært. Men å komme med denne erklæringen mens krigen pågår, er forunderlig naivt.

Den norske regjeringen måtte vite at man med dette ga Hamas den legitimiteten de ønsker seg for å vise at det er gjennom militær kamp at man kan oppnå noe overfor Israel.

Uten sammenligning for øvrig har tidligere Nato-generalsekretær Jens Stoltenberg argumentert ut fra en motsatt logikk i krigen mellom Russland og Ukraina. Han har ikke villet gi Vladimir Putin og verden et inntrykk av at det lønner seg å bruke voldsmakt for å nå sine politiske mål.

Blant andre Sky News har meldt at tunnelsystemet under bakken på Gazastripen i omfang er større enn undergrunnsbanenettet i London. Vi bare aner hva dette må ha kostet, og hva disse pengene kunne ha blitt brukt til i stedet. Slik er også Hamas' signatur.

Denne opplysningen alene skulle være nok til å sette denne terrororganisasjonens identitet i perspektiv. De er en stående illustrasjon på bibelordet: «Fredens vei kjenner de ikke.»

Men det dominerende norske narrativet er heldigvis ikke uten nyanser. En av de offentlige stemmene som har forsøkt å forstå den israelske virkelighetsopplevelsen er professor Janne Haaland Matlary ved Universitetet i Oslo.

Likevel skrev hun i slutten av september i Dagens Næringsliv at «Israel kjører offensivt, og har jo overdrevet dette totalt i Gaza ved å rasere hele området. Det er neppe politisk lurt, og det er utenfor all proporsjonalitet – og det gir ingen politisk løsning.»

Hun mener den eneste mulige forklaringen på Israels strategi er at «den som bestemmer, statsministeren, vil ha krig for å unngå konsekvenser hjemme for seg selv.» Det er sterke ord, særlig når de kommer fra en som flere ganger har vist forståelse for Israels situasjon. Og de sier noe om at man kan støtte Israels grunnleggende rett til å stå opp mot Hamas, uten at man dermed må stille seg bak alt Israel gjør.

Til tross for legitim uenighet om Israels politiske og militære strategi, bør vi, nå om noen gang, ta oss tid til å minnes 7. oktober. Det finnes ikke noe forsvar for disse angrepene. Ingen formildende omstendigheter som kan rettferdiggjøre slik ondskap. Det bør også norske palestinavenner innrømme.

Dette var barbari, grusomheter og kalkulert terrorisme. Det faktum at rundt 120 gisler fremdeles befinner seg inne på Gazastripen sier sitt om Hamas-ledelsens brutale logikk.

De har fått den krigen de la opp til. Hatets onde sirkel har fått større omkrets.

De som taper aller mest på det er deres egen sivilbefolkning. Men for Hamas-ledelsen er det et underordnet hensyn.

Med både Hizbollah og Iran involvert, blir vi minnet om dybden i konflikten.

Ut fra terrorens forskrudde logikk viser situasjonen ett år senere at angrepet var vellykket. For barna i Gaza, og for barna i Israel, er situasjonen en helt annen.