Den tapte sjømannskirke

Sist helg kunne vi lese at den tidligere sjømannskirken på Bygdøy er blitt Norgeshistoriens dyreste private eiendomskjøp. Det er Ferd-arving Katharina Andresen som har punget ut med hele 585 millioner kroner for det som er en av hovedstadens flotteste eiendommer, med utsikt over innseilingen til byen.

Det er i og for seg selv en triviell nyhet, i hvert fall i denne avis, men bakgrunnen er langt mer interessant. Jeg unner henne utsikten, men forvaltningen av eiendommen er en tristesse.

I 2014 solgte Den Indre Sjømannsmisjon eiendommen for skarve 57 millioner kroner. Deretter ble den pusset opp. Verdiøkningen er formidabel, og selv om det sikkert har kostet mangfoldige millioner å løfte eiendommen til dagens stand, er det ingen tvil om at gevinsten er blitt flere hundre millioner kroner. Den ble altså tatt ut og havnet i lommene på en på den måten klok forvalter, men så langt vi vet er kapitalen da ikke til nytte for å fremme evangeliets sak.

Millionunderskudd for Den indre Sjømannsmisjon

Undertegnede var en av flere som advarte organisasjonen mot salget – på den måten – fordi det, solgt i den tilstanden den var i, men med et enormt uutnyttet potensial, ville være å kaste bort penger. Det var også kristne eiendomsforvaltere den gangen som ønsket å bidra til å realisere eiendommens verdier til gagn for kristenheten – selv om DISM ikke hadde kapasitet til å drifte eller oppgradere eiendommen.

Det ville være nok et eksempel på elendig forvaltning av enten hardt innsamlede midler, eller i tilfellet med Sjømannskirken, en gave fra en formuende med forståelse og hjerte for Guds rike. Noe som altså ble tilfellet: en fortjeneste på 4–500 millioner kroner ble gitt som en gavepakke til kapitaleiere. Etterpåklokskap, ja, men like fullt noe det utvetydig ble advart mot.

Nå er ikke Guds rike synlig i bygg og verdier – det er et usynlig rike som inntar hjerter, men som også derved kan prege samfunnets strukturer, inkludert kapitalforvaltning. Bygget og verdiene kunne tjent Guds arbeid i Norge og Oslo på en annen måte, dersom vi hadde tenkt og handlet annerledes den gang.

Jeg skriver «vi» med hensikt. Jeg hadde altså ingen påvirkning på beslutningen. Den var det daværende styre i DISM som tok. Men om vi i større grad tenker «vi» på forvaltningen av eiendommene våre, kan eldre bevegelser som kjemper i motbakke, overlevere stafettpinnen på en god måte til yngre krefter.

Kanskje er ikke visjonen eller målgruppen identisk. I DISMs tilfelle var det neppe noen som opplevde et kall til sjøfolk, slik den organisasjonen har, i Oslo. Men blant hovedstadens mange aktive kristne miljøer ville det være svært mange som kunne nyttiggjort eiendommen eller forvaltet eiendommens verdier på en måte som frigjorde kapital til nye, visjonære mål. Samtidig kunne DISM fått ut sine verdier – den gang.

Frykter at kirke blir kaksevilla

Det finnes heldigvis mange eksempler hvor slike prosesser leder til god forvaltning. Gamle bedehus får nytt liv ved at nye kirkeplantinger får overta. Bygg som selges og verdiene forvaltes med avkastning til nytt arbeid. Men det finnes også flere eksempler på at verdier selges og brukes opp for å inndekke underskudd, til kassen er tom. Det er dårlig forvaltning.

Hensikten med denne ytringen er ikke først og fremst å sette Den Indre Sjømannsmisjon i et dårlig lys. Organisasjonen har gjort et fantastisk arbeid med å forkynne evangeliet for sjøens folk i generasjoner. Det må likevel være greit å kritisere beslutningen styret tok den gang. Det kan virke ufølsomt og hardt.

Peter Senge, en av verdens fremste eksperter på endringsledere, påpeker at endring begynner med erkjennelse. Han peker også på Jesu eksempel, som er sannhet og som sier at sannhet setter fri, som et eksempel på kraften i å våge ærlig debatt, hvis vi skjelner mellom sak og person. Eller sak og organisasjon. Med andre ord: DISM kan kritiseres for saken (salget), men samtidig kan vi ære og verdsette organisasjonen for alt dets gode arbeid gjennom tiår etter tiår med offer og slit for Guds sak.

Sjømannskirke skulle selges, men det kom ingen bud. Nå satser de på nytt

Kanskje kan dagens styre ta lærdom og midlene som gjenstår etter salget i 2014 forvaltes klokt. Først og fremst er salget en uvurderlig lærdom – dersom vi sammen som kristne organisasjoner og menigheter nå tenker klokt og helhetlig om hvordan vi forvalter våre verdier, ikke bare for egen organisasjon, men på vegne av troende på tvers av kirkelige strukturer. Ikke bare for å redde inn egne budsjetter, men for å virkelig fremme Guds rike i Norge.