Den teologiske kampen om sosialetikken
Vi hadde makten, men i vår iver og rettroenhet, blandet med vår syndige og ærgjerrige natur, har vi sett bort fra det andre budet, som er like stort, og misbrukt vårt mandat.
Den rådende livsløgnen i vår tid er forestillingen om at vi kan vedta sannheten. At sannheten, rett og galt, bare er et spørsmål om hvem som til en hver tid bestemmer og har definisjonsmakten. Vi konservative kristne, som en gang hadde makt, er blitt mer og mer marginalisert, også på det sosialetiske område.
Hva er det som skjer, har evangeliet mistet sin kraft, eller er det bare vi som har mistet våre posisjoner? I så fall er det håp, for vi lærer og tror at kraften skal fullendes i skrøpelighet, 2. Kor 12.9. Men tør vi ta sjansen på at det er sant?
Annonse
Å frykte Gud er begynnelsen til all visdom. Hva er det som gjør at det som for bare noen få år siden var straffbart og ulovlig, nå er kvinnefrigjørende og et ja til mangfold? Svaret på dette er sammensatt og komplekst, men jeg tenker at den strategi vi har valgt, - og som Dagen har valgt å gå i spissen for, har en ikke ubetydelig skyld i at vi nå er på defensiven.
Vi hadde makten, men i vår iver og rettroenhet, blandet med vår syndige og ærgjerrige natur, har vi sett bort fra det andre budet, som er like stort, og misbrukt vårt mandat.
I abortkampen valgte vi så altfor lenge å slå ring om dobbeltmoralen og videre gjorde vi homodebatten til en hovedsak og nei til homofil praksis til det absolutte kjennetegn på sann kristendom.
Og på toppen av det hele tok vi Nehemja til inntekt for vårt syn når vi anla en krigsretorikk for å mobilisere troppene. Profeter er blitt erstattet av generaler. Pr. dato er stillingen den at våre unyanserte prinsipper og vår kompromissløse praksis er erstattet med en totalitær feministisk motmakt.
«Heller ikke jeg fordømmer deg». Jeg har lurt på hvorfor så alt for mange gode kristne foreldre, i alle år og i all stillhet og mot sin overbevisning, har ordnet med abort for sine elskede døtre når de av ulike grunner har havnet i ulykka.
Svaret er sammensatt, men en av grunnene kan være at samfunnet opp gjennom historien har vært nådeløst og vi kristne har helt til det siste brukt en bibelsk begrunnelse for å ekskevere dommen. Vi lærer at synden må ha en konsekvens og vi har, selvfølgelig motvillig, sett oss nødt til å sørge for at straffen utmåles og synden sones.
På denne måten har kristne brødre tatt sosial kontroll og umyndiggjort hele familier, og stemplet enkeltindivider som for resten av livet er prisgitt hva de andre mener er best for dem, mht status, jobb og ansvar i menigheten.
En god far vil verne om familien sin og i særdeleshet beskytte sitt eget barn mot den nådeløse mobben. Far vet av overbevisning at det han gjør er galt, men vår kristne praksis har lært oss å frykte Mennesker mer en gud.
Annonse
Gudsfrykt er nyttig til alt. Jeg mener at abortloven er livsfiendtlig, og jeg tenker at det som er skeivt ikke kan være rett. Men vi løser ikke moralske dilemma med absolutter, ja eller nei. Mennesker som møter Jesus vitner om at de har møtt en mann som kan fortelle dem alt de har gjort.
Det de har gjort og som han har fortalt dem, er ikke noe annet enn det vi alle vet og som har tvunget oss til sosial fordømmelse. I møte med Jesus blir våre forestillinger snudd på hode. Det er nettopp i det, - at han vet alt, at vi får vår personlige oppreisning som ansvarlige tilgitte syndere.
Nåden er kraften som retter rygger og som gir mot på og mening til livet. Bibelen er tydelig på at budene er utrykk for Guds vilje, og en bruksanvisning på det gode liv. I denne sammenheng er det viktig å minne hverandre om at det er Den Hellige Ånd som har fått oppgaven med å overbevise verden om synd.
Hvorfor holder vi så fast på en strategi som ikke virker? Hvor mange slag må vi tape før vi skjønner at vi er jordens salt, ikke jordens alt. Vår misjon er å gjøre disipler, ikke soldater. Vårt kall er å elske vår neste som oss selv.
