Den usynlige kristenarven
Mange av idealene som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i, har røtter i kristen tenkning om verden og mennesket, skriver Dagen på lederplass.
Debatten om norsk identitet pågår som seg hør og bør i forkant av grunnlovsjubileet kommende lørdag.
Boken «Gud i Grunnloven» gir perspektiver på dette som ofte blir oversett i den offentlige samtalen. Kristendommens betydning for dannelsen av det moderne Norge kan knapt overvurderes. Iveren etter å slette spor av kristent tankegods blir desto mer betenkelig og beklagelig.
Den som ikke kjenner sin egen bakgrunn og historie, kan vanskelig forstå seg selv og samfunnet man lever i.
Hvorfor har vi et korsmerket flagg?
Hvorfor står det kirker og kristne gudshus i hver bygd og by?
Hvorfor har vi fri under kristne høytider?
Og hvorfor er språket vårt fullt av bibelske uttrykk?
Slike symboler forteller mye om hvor viktig den kristne tro har vært i Norge.
Men den har også påvirket oss på måter som ikke er like synlige, uten at de dermed er mindre viktige.
Flere har i forkant av grunnlovsjubileet løftet fram den sterke gjensidige tilliten som et av særtrekkene ved det norske samfunnet.
Som norske borgere stoler vi på hverandre og på øvrigheten. Man skal ikke ha reist mye rundt i verden for å oppleve at den norske grunnholdningen i så måte er ganske spesiell. Mange steder vil den fremstå direkte naiv.
Det er vanskelig å bortforklare at en viktig årsak til dette, er den kristendommens sterke betoning av den enkeltes ansvar og plikt overfor Gud og medmennesker.
Den høye arbeidsmoralen og skapertrangen som har kjennetegnet Norge og andre protestantiske land, kan man heller ikke løsrive fra den reformatoriske kallsetikken.
Bonden, bakeren og presten hadde alle et kall fra Gud, poengterte Martin Luther. Arbeidet var ikke bare et nødvendig onde, men en oppgave fra Skaperen. Vi er tiltrodd et ansvar som hans forvaltere. Og alle andre mennesker har samme verdi som vi selv. Dette er på ingen måte selvsagte verdier i alle kulturer.
Vi påstår ikke med dette at mennesker nødvendigvis må være kristne for å gjøre gode gjerninger eller utvikle kulturer med mange høyverdige og positive trekk. Men mange av idealene som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i, har røtter i kristen tenkning om verden og mennesket. Hvis vi skjærer av røttene våre, kan vi komme til å høste bitre erfaringer. Velferdssamfunnet forutsetter på mange måter den protestantiske betoningen av plikt og nøysomhet. Uten slike verdier, vil hele systemet kollapse. Det er vanskelig å se hva som skal være den samlende moralske drivkraften som kan erstatte kristendommen.
På dette området er det viktig å ha to tanker i hodet samtidig.
Vi vil ikke argumentere for en kristen innflytelse som går på religionsfriheten løs. Samfunnet er på mange måter blitt bedre siden 1814.
Vi ønsker slett ikke å gjenninnføre Grunnlovens opprinnelige utestengelse av jøder og jesuitter, samt forbud mot frikirker og forsamlinger for andre trosretninger. Men det blir også feil når noen ensidig framstiller den historiske utviklingen som en frigjøring fra religiøs tvang og undertrykkelse mot større frihet og velstand.
Vi tror ikke samfunnet blir bedre dess mindre den kristne innflytelsen blir. Det er mulig å ta vare på den kristne kulturarven uten å forulempe annerledes tenkende og troende. Ja, faktisk mener vi det kan være den beste måten å sikre et best mulig samfunn for alle.