Den vanskelige toleransen

Venstrepolitikeren og norskpakistaneren Abid Raja er aktuell med en bok om «det muslimske Europa». I boken, og i en kronikk i Aftenposten, er han svært kritisk til konservativ islam.

«Med fremveksten av islam i Europa vil disse verdiene være truet» skriver Raja og viser til rettigheter for kvinner, homofile og barn. Han er mindre optimistisk enn tidligere og antyder «økt toleranse» ikke er godt nok:

«Er egentlig toleranse rett medisin? Er det nok at vi skal tåle hverandre? Og hvem skal tåle hva?»

Spørsmålene er gode. Men de er også oppsiktsvekkende og trenger motstand.

Raja er politiker i det partiet som kanskje i størst grad ønsker å være liberalt. Men hvis idealet er å gi enkeltindivider mest mulig frihet, er mye toleranse en naturlig konsekvens.

Toleranse er å avstå fra å bruke makt

I dag er toleranse et uklart begrep.

Det betyr ikke å være overbærende til hva som helst, men å avstå fra å bruke makt mot meninger og ytringer vi ikke liker. Staten kan bruke makt ved å frata statsstøtte eller – mer kraftfullt – ved bøter og fengsel. Enkeltpersoner og grupper bruker makt ved å bruke vold eller trakassere.

Skal vi ha reell trosfrihet og ytringsfrihet, trenger vi således toleranse.

Derfor er argumentasjonen til Raja problematisk. Og selv om kritikken rettes mot konservativ islam, kan også en tradisjonell kristen tankegang rammes.

«Islam tillater ikke ...»

Raja nevner forventede temaer som homofili, skilsmisse, sex før ekteskapet, abort og blasfemi. Gang på gang skriver han: “Islam tillater ikke …”

Ordbruken er tvetydig. Å tillate noe kan forstås både som noe juridisk og som noe etisk.

I et liberalt demokrati skal vi ikke akseptere at en gruppe lager et eget regelverk – for eksempel basert på islam. Vi må ta sterk avstand fra de som bruker makt for å påtvinge andre sitt verdisyn.

Derimot må vi tolerere at noen ikke deler Rajas synspunkter for eksempel på abort eller homofili.

Ikke press andre!

Jeg tror de fleste kristne ikke ønsker å presse andre til å leve etter våre verdier. Vi tror at et tradisjonelt kristent verdisyn kan kombineres med toleranse og respekt.

Det betyr for eksempel å tåle at egne barn snur ryggen til troen vår og verdiene våre. Mens vi fortsetter å møte dem med godhet.

Ut fra Rajas utspill kan det se ut som om situasjonen er annerledes i muslimske miljøer. Årsaken kan ha med kultur å gjøre. Men det kan også bety noe at islam og kristendom forholder seg ganske ulikt til forholdet mellom etikk og jus.

For mange muslimer handler islam om juridiske lover. En lærd muslim er stort sett en ekspert på lovtolkning. I mange muslimske samfunn er idealet at landets lover skal bygge islams lovforståelse.

Da kan et liberalt demokrati bygd på kristendommens menneskesyn fremstå som fremmed.

Mer liberale msulimer

Det er greit at Abid Raja forsøker å få muslimer til å bli mer liberale. Han har – som alle andre – rett til å kjempe for sitt verdisyn. Antagelig står jeg selv nærere ham enn jeg gjør mange konservative muslimer.

Men toleranse kan kombineres med tydelighet. Raja er skuffet over at en del unge muslimer er konservative og hevder at utviklingen neppe «går seg til». Det er et argument for å sloss for viktige verdier, men ikke for å innskrenke religions-, tros- og ytringsfrihet.

I kronikken skriver Raja at alternativet til å vise toleranse for homofile er å «jobbe for en genuin overgang til respekt og aksept for homofile som likeverdige mennesker». Forutsetningen synes å være at bare den som likestiller homofilt samliv med et heterofilt ekteskap ser på homofile som likeverdige mennesker.

Kanskje er det slik i en del muslimske miljøer, men ut fra kristen etikk vil jeg fastholde at menneskeverdet ikke avhenger av seksuell orientering eller samlivsform.

Innvandring og integrering

Først og fremst er Raja opptatt av hva slags innvandrings- og integreringspolitikk Norge bør føre. Han er bekymret over at det «finnes barneskoler, ungdomsskoler og videregående skoler i Norge der andelen med minoritetsbakgrunn er over 75 prosent, og noen nærmere 100 prosent». Resultatet blir at barn og unge ikke møter noen «å bryne seg på, og som kan utfordre de holdningene de er oppdratt med».

Bekymringen er forståelig. Det er også legitimt å diskutere hvor mange innvandrere med muslimsk bakgrunn som kan integreres på en god måte i Norge. Men kanskje er Rajas bekymring noe overdreven.

I en grundig anmeldelse av Rajas bok i Morgenbladet påpeker forskeren Olav Elgvin at «den beste kunnskapen vi har – grundige spørreundersøkelser blant skoleungdommer – tilsier at muslimske ungdommer i Norge blir mer åpne og liberale enn foreldregenerasjonen, ikke det motsatte».

Denne forskningen nevnes ikke av Raja. Derimot påpeker han at mange muslimske ungdommer «føler seg marginalisert, anser sine muligheter i livet som minimale og tror at deres religion er under beleiring».

De får neppe mer tillit til det norske samfunnet av å høre at en politiker er usikker på om han vil tolerere det de står for.