Debatt
«Der hunden ligger begravet»
Dette allegoriske uttrykket stammer visstnok opprinnelig fra Tyskland, og betyr direkte oversatt «hva saken egentlig dreier seg om», eller «det som er sakens kjerne».
For meg har dette på nytt blitt et sentralt begrep i kjølvannet av den pågående dokumentarserien «Under Guds Øye» på TV2. Gjennom seks avslørende episoder blir man eksponert for et menighetsmiljø med et lederskap som med Bibelen i hånd har utøvd et åndelig maktmisbruk gjennom flere tiår.
Annonse
Vi blir også gjort kjent med noen av de tragiske konsekvenser dette har fått for mange titalls familier. Sterke historier om underkastelse, blind lydighet til profetiske råd og direktiver, familiesplittelser, sosial utstøtelse, angiveri av venner, tankekontroll og vrangforestilte virkelighetsoppfatninger er bare noen av de temaer som blir berørt av flere skadeskutte eks-medlemmer fra Sannhetens Ord Bibelsenter.
Og høyst sannsynlig er dette dessverre bare toppen av isfjellet.
Det er ikke vanskelig å bifalle alle dem som nå går høylytt i rette med de pastorer og ledere som står ansvarlige for at noe sånt kunne skje. Karakteristikkene blir gjerne mange og sterke når man skal forsøke å finne ord for hva som kan forklare utviklingen av et sektregime i en liten kristen frimenighet i fredelige Asker kommune. Ekstremisme, narsissisme, overåndelighet, svermeri og maktsyke hos enkeltmennesker er noen av uttrykkene som blir brukt for å beskrive dette – mange av dem både rettmessig og forståelig nok.
Men mon tro om dette dypest sett er hele forklaringen? Hvor ligger egentlig hunden begravet?
Den ubehagelige sannheten for mange troende som i dag sitter hoderystende som trygge tilskuere foran tv-skjermene rundt om i de tusen hjem er nemlig dette:
Den bibelboka som i sin tid ble brukt som guddommelig argument for slaveri, rasisme og andre grusomheter, er nøyaktig den samme bibel som disse lederne i dag har støttet seg til i sin forståelse og utøvelse av ting som «åndelig autoritet», «tjenestegaver», «underordning» og «åndelig krigføring» – for å nevne noe.
Dersom man virkelig tror at Bibelen er «Guds ord» som kan og må tolkes bokstavelig, er det nesten ikke grenser for hva slags rariteter man kan hente støtte for. Umiddelbart kan det faktisk gi uhyggelige assosiasjoner til Salman Rushdies boktittel fra 80-tallet, «Sataniske Vers» …
I min bok «Kommer ikke far mer?» har jeg fra mitt ståsted forsøkt å redegjøre for noen av de enormt kraftige mekanismene som kan gjøre seg gjeldende når radikale, fundamentalistiske, karismatiske og nidkjære troende forsøker å omsette slike høyst problematiske skriftsteder ut i praktisk liv.
Annonse
En konspiratorisk virkelighetsforståelse der hele verden ligger i det onde og er styrt av demoner i åndeverdenen, er nemlig ikke vanskelig å finne uttrykt i Det nye testamente. Det samme gjelder forestillingen og læren om helvete og fortapelsen, åndelige tjenestegaver og autoritært lederskap i menigheten, underordning under «salvelsen», mirakeltro, guddommelig fremgang og velsignelse.
Ja, til og med ekskommunikasjon og utstøtelse fra menigheten er faktisk noe som både Jesus selv og Paulus snakket tydelig og klart om. «Oss og dem» er sentrale begreper Bibelen bruker for å beskrive dem som er «innenfor» eller «utenfor». Altså et slags åndelig apartheid med et klart skille mellom de rettroende og hellige, og dem som er av lavere åndelig byrd.
Den potensielle narsissist og psykopat som kan sin bibel, vil også finne mange gode argumenter til støtte for sin gudgitte, åndelige posisjon. Sånt kan lett gi vann på mølla for den som vil opp og fram her i verden og gjøre store ting – gjerne på andres bekostning og med Gud Fader selv som garantist! Kanskje ikke uten grunn at Donald Trump nylig la ut sin egen signerte versjon av Bibelen for salg midt i den amerikanske valgkampen?
Noe av det mest forvirrende og problematiske dilemmaet i dette oppstår i det teologiske skjæringspunktet mellom disse kontroversielle temaene, og det som mange vil betegne som det mest sentrale i evangeliet: Gud er god, Jesu forsoning er fullbrakt og kjærligheten er størst av alt.
Dette er jo det glade budskap, slik vi alle kjenner det gjennom tradisjonell kristen forkynnelse. Men hvordan i all verden kan så ulike verdier som dette henge sammen med hverandre? Vil ikke det ene slå i hjel det andre, slik vi har sett så mange sørgelige eksempler på? Som St. Bernhard av Clairvaux sa det: «Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner …»
Mitt anliggende er at Bibelen faktisk oppfordrer til troskap mot det skrevne Ordet, som selvsagt både kan og må tolkes. Men dermed er det faktisk også i utgangspunktet lagt til rette for ekstremisme for alle som vil være radikalt bibeltroende. Dette er selvsagt verken til unnskyldning eller forsvar for disse som bruker Skriftens ord til støtte for umoralske og etisk uakseptable handlinger.
På den annen side kan slike handlinger ikke bare forstås psykologisk, uten å ta Bibelens mangslungne teologiske villnis med i regnestykket. Dersom Skriften selv langt på vei legitimerer og disponerer for ekstremisme, er det kanskje heller ikke så underlig at det gir seg noen ekstreme utslag?
Derfor er min påstand at det er her hunden ligger begravet. Kanskje er det på tide at noen kan være ærlige nok til å hente hakke og spade og grave litt dypere ned i materien? Og for å avslutte med nok en allegori: Noen må snart kalle en spade for en spade og navngi elefanten i rommet.
