EVIGHETEN: Jordan Peterson har mange riktige tanker om hvordan vi er kalt til å tenke å leve her og nå. Men en av hans store mangler, er at evigheten er helt ute av hans bilde, skriver Asbjørn Berland.

Der Jordan Peterson fortjener kritikk

Det er ikke bare Petersons gudsbilde og læreforståelse som er tvilsom. Hans bibeltolkning er også på gyngende grunn.

Publisert Sist oppdatert

Mens jeg i en tidligere artikkel har pekt på sider ved den kontroversielle psykologiprofessoren Jordan Petersons budskap som er positivt, ønsker jeg i denne artikkelen å vise kritikkverdige sider ved det han kommuniserer.

Enkelte har kalt Peterson for kristen, mens andre har betegnet ham som agnostiker. Hvordan kan det ha seg at en og samme mann går inn under så forskjellige merkelapper?

Svaret er at professoren selv er uklar på hva han tror på. Han sier at han tror på Gud og lever som om Gud eksisterer, i tillegg til at forstår seg selv som en som står i den kristne tradisjon.

Men i møte med kristendommens sentrale lærepunkter, som Jesu guddommelighet, Jesu oppstandelse og synet på Gud, står Peterson i opposisjon til kristen lære, eller erkjenner selv at han ikke vet. I en debatt mot ateisten Sam Harris ble han gjentatte ganger spurt hvem han tror Gud er, og han gav aldri noe klart svar i retning av et kristent gudsbilde.

I stedet for å være preget av Bibelen, ser Petersons gudsbilde å være mer preget av hans forbilde i psykologien, Carl Gustav Jung. Jung gikk selv under merkelappen «liberal kristen» og på spørsmål om han trodde på Gud svarte Jung at han ikke trodde på Gud; han visste at Gud eksisterte.

VELDEFINERT SYSTEM: Jordan Peterson kommer til tekstene med et allerede veldefinert system for hvordan en skal bruke Bibelen og andre religiøse tekster, skriver innsenderen.

Men hvem var denne Gud? På samme måte som Peterson forstod ikke Jung Gud som personlig, allmektig, treenig, allvitende, kjærlig og så videre. Gud var i stedet «en ukjent faktor i mitt indre».

Det er ikke bare Petersons gudsbilde og læreforståelse som er tvilsom. Hans bibeltolkning er også på gyngende grunn. Peterson er, som Jung også var, dypt interessert i religiøse tekster, og Bibelen spiller her en sentral rolle.

Når vi som kristne tolker Bibelen, forstår vi Bibelen som Guds åpenbaring til oss, der vår oppgave er å forsøke å forstå hva Gud ønsket å kommunisere gjennom sitt ord, uttrykt gjennom de bibelske forfatterne i ulike kontekster.

For Peterson er ikke Bibelen åpenbaring fra en allmektig og personlig Gud. Bibelen er tvert imot et resultat av menneskelige erfaringer der menneskets ubevissthet blir uttrykt. Også her er Peterson inspirert av Jung, som mente at vi mennesker blant annet bestod av det kollektive ubevisste.

Dette var en del av våre tanker, følelser, forestillinger osv. som vi ikke er bevisst, men som vi deler med alle andre mennesker, og dermed kan forstås som «kollektivt».

Disse ideene får prege når Peterson utlegger fortellingen om når Israelfolket får loven ved Sinai. Etter Petersons forståelse levde Israelfolket i opprør i ørkenen, og trengte orden. Resultatet er de ti bud, som Moses får etter en drøm der det plutselig blir tydelig for Moses hvordan Israelfolket allerede lever.

I sin første offentlige forelesning om Bibelen, sier Peterson, «Maybe you act as judge 10,000 times, and then you get some sense of the principles that bring peace. One day it blasts into your consciousness, like a revelation: ‘here’s the rules that we’re already acting out.’ That’s the Ten Commandments. They were there to begin with. Moses comes forward, and says, ‘look, this is basically what we’re already doing, but now it’s codified.»

Oppsummert er det tydelig at Peterson ikke kommer til Bibelen med et ønske om å forstå hva Gud vil kommunisere til oss gjennom bibeltekstene. I stedet kommer han til tekstene med et allerede veldefinert system for hvordan en skal bruke Bibelen og andre religiøse tekster.

Bibelen er ikke spesiell i seg selv, den er bare spesiell fordi den inneholder en rekke fortellinger som forteller oss noe om den menneskelige psyke, og fordi den har preget den vestlige sivilisasjon i tusenvis av år.

Jordan Peterson har mange riktige tanker om hvordan vi er kalt til å tenke å leve her og nå. Men en av hans store mangler, er at evigheten er helt ute av hans bilde. Han snakker eller skriver ikke om livet etter døden. At dette er et stort handicap, ble tydelig i en debatt mot blant annet den kjente kristne apologeten William Lane Craig i januar.

Mens Craig argumenterte for at objektiv mening umulig kan eksistere dersom det ikke finnes et liv etter døden, avviste Peterson denne ideen, og argumenterte for at om det finnes liv etter døden eller ikke er likegyldig for om det finnes mening.

En slik idé er selvsagt uholdbar, både i lys av kristen teologi og i lys av fornuften. Dersom det ikke finnes noe liv etter døden kan det heller ikke finnes objektiv mening. Alt som kan eksistere er en subjektiv følelse av mening.

Livet kan føles meningsfullt her og nå, men det kan ikke eksistere noe videre mål eller mening utenfor hva en selv erfarer, dersom dette livet er alt som er. Her kommer Peterson, som en pragmatisk psykolog, til kort.

Peterson kommer med en rekke frimodige formaninger og regler til moderne mennesker som lever i en kaotisk og flytende verden. Slike pragmatiske regler og prinsipp blir ønsket velkommen av mange som lengter etter mer orden og kontroll på livet sitt.

Man får noe å strekke etter seg, som virker å gi mening, og mange har fått hjelp i livet sitt. Peterson hevder selv å ha fått over 35.000 brev fra mennesker som har takket ham for å få orden på livet sitt. Samtidig har jeg snakket med andre som har følt seg mer hjelpeløse og melankolske etter å ha hørt mye på Peterson.

Gjennom Youtube-videoer formaner Peterson alle menn til å være «alpha-male» og å opptre på en visse måter for å få fremgang og for å som singel bli attraktiv for kvinner. I møte med en rekke regler og prinsipper opplever en del å ikke nå opp.

De makter ikke å være den mannen de burde være. Jordan Peterson er uklar på om Jesus som døde og stod opp for oss, og dermed har han heller ikke sann trøst å komme med til alle som opplever seg mislykket.

Mange av hans regler gir god mening, og vil ikke være feil i seg selv for kristne å forsøke å følge. Men reglene ender fort opp med å bli pragmatiske selvhjelpsråd. De har ikke noe mer basis i seg selv enn at det er lurt å følge dem for å havne høyere i «dominans-hierarkiet», for å bruke Petersons egne ord.

Mange av hansregler gir god mening, og vil ikke være feil i seg selv for kristne å forsøke å følge.

Petersons moralfilosofi er begrunnet i lite annet enn pragmatikk og evolusjon. Dermed blir det å følge hans råd bare et forsøk på å selv få det bedre og å selv komme lenger frem i livet, slik at en lykkes i spillet som evolusjonen er.

Mange kristne har hørt og lest mye av Jordan Peterson, og vi har utvilsomt mye å lære. På grunn av det vi i teologien kaller «Guds allmenne nåde», kan vi lære av ikke-kristne og andre som ikke står på klassisk kristen grunn. Gud har gitt alle mennesker gaver slik at vi kan lære av alle, og fra ulike fagfelt.

Samtidig er vi nødt til å vurdere alt kritisk, i lys av det kristne verdensbildet. Akkurat nå går det en Jordan Peterson-bølge over verden. Den kan vi som kristne utnytte til å ta opp mange av hans ideer for å vekke interesse, og så peke på hvordan det kristne verdensbildet gir oss den beste forståelsen av disse ideene.

Men, som vist, kommer flere av hans ideer til kort. Vi har noe som varer ved, og som gir oss en bedre grunn å stå på i en kaotisk verden, nemlig Bibelens budskap om en personlig Gud som sendte sin sønn for å dø og stå opp i vårt sted, ikke bare for livet her og nå, men også for evigheten.

Kilder: Jordan Petersons første ­forelesning om Bibelen: https://jordanbpeterson.com/transcripts/biblical-series-i/

Jordan Petersons bøker: 12 Rules. An Antidote to Chaos.

Maps of Meaning.The ­Architecture of Belief.

Powered by Labrador CMS