Der misjon kan være farlig

Dette spørsmålet er blant de inntrykkene jeg tar med meg fra årets generalforsamling i Norsk Luthersk Misjonssamband. Hun som spurte var en av NLMs utsendinger til et land med nærmest total muslimsk dominans. Familien måtte forlate dette landet tidligere enn planlagt av sikkerhetsmessige grunner. Kvinnen er samtidig et talende eksempel på profilen NLM har valgt i sitt internasjonale arbeid.

Les også: Samlet seg som trossamfunn

Et av de viktige strategiske spørsmålene for norsk misjon fremover, blir hvor og i hvilken utstrekning man ønsker å sende norske misjonærer. I forrige uke hadde både pastor Torkild Masvie i Messiaskirken og generalsekretær Hans Aage Gravaas i Stefanusalliansen, tidligere rektor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole, vektige innlegg om dette her i Dagen.

NLMs generalforsamling i 2009 vedtok en modig strategi for det internasjonale arbeidet. Man ønsket å trappe opp satsingen på de minst nådde, og gikk inn for en gradvis dreining av misjonsressursene til disse folkegruppene. Så langt har en netto økning av tilgjengelige midler gjort denne dreiningen mulig gjennom vekst mer enn gjennom å kutte i eksisterende arbeid. Strategien gjelder frem til 2020, og den gradvise dreiningen av ressurser er tenkt å fortsette. Fra 2009 og frem til nå har dreiningen rettet mot nye satsingsområder beveget seg fra 25 prosent til dagens 45 prosent.

Les også: Ber voksne svare ja på de unges kall

I hovedstyrets treårsmelding til årets generalforsamling finner vi en oversiktlig tabell over hvor NLM har utsendinger, og hvor mange de har i hvert land/område. Her står det om Etiopia, om Japan, om Indonesia og om Peru. Men så står det blant annet om «Øst-Afrika». Altså en mer generell betegnelse. Vi leser at NLM har arbeidet i fire land i dette området, men det blir ikke spesifisert hvilke. Det vi vet, er at NLM har ønsket å spisse profilen sin inn mot de områder hvor Kristi navn er minst kjent. Og vi vet at en betydelig andel av disse befinner seg i områder hvor åpenheten for kristen misjon er liten.

Så når NLM også har signalisert at ønsker å satse på muslimske folkegrupper, skjønner vi at dette arbeidet ikke er risikofritt. Samtidig er det både klokt og beundringsverdig at generalforsamlingen i 2009 valgte å disponere ressursene nettopp slik. Vedtaket var likevel såpass dristig at man kan spørre seg om debatten den gangen hadde blitt mer omfattende hvis det ikke hadde vært for at så mye oppmerksomhet gikk med til å diskutere trossamfunn.

For debatten om endringer i formålsparagrafen om Kina onsdag ettermiddag sier en del om at mange i NLM har sterke bånd til flere av de tradisjonelle misjonsfeltene. Og flere av delegatene uttrykte i løpet av generalforsamlingen et ønske om å få vite mer om hva NLM faktisk gjør i det internasjonale arbeidet sitt. Det kan oppleves for lite forpliktende å skulle delta med både bønn og økonomiske midler hvis man ikke helt vet hva man bidrar til.

Hjalmar Bø, leder i NLM Utland, sier at denne utfordringen egentlig er overdrevet. Samtidig som de må være tilbakeholdne med en del opplysninger, kan de si ganske mye. Av dem som satt i salen da utsendingen jeg nevnte innledningsvis snakket, vet nok ganske mange hvor hun har arbeidet. Men det sier seg selv at om man skal kunne fortsette å arbeide blant noen av verdens folkegrupper hvor evangeliet er minst kjent, må man ta noen forholdsregler.

Debatten om hvordan norske misjonsressurser kan benyttes best mulig i fremtiden, kommer nok til å fortsette. Men fortellingen fra kvinnen vi møtte på Randaberg er bare ett av mange eksempler på at det fortsatt trengs misjonærer – også fra Norge. NLMs internasjonale satsing sier slik sett noe om hva penger alene ikke kan utrette. For «hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?», som apostelen Paulus utfordrende spør i Romerbrevet.