Derfor er det ikke riktig med forbud mot atomvåpen nå

På forhånd hadde de fleste ekspertene spådd at årets Nobels fredspris ville gå til en aktør som var forbundet med de to store nåværende væpnede konfliktene, enten den i Midtøsten eller krigen mellom Ukraina og Russland.

Slik sett var det en overraskelse at vinneren ble den japanske organisasjonen for overlevende etter atomangrepene i 1945, Nihon Hidankyo.

Men i virkeligheten er jo også denne gruppens arbeid relevant for begge de tidligere nevnte konfliktene.

For dessverre har atomvåpen blitt en slags underliggende faktor både i Midtøsten og Ukraina.

Både Israel og de moderate sunni-muslimske landene frykter at Iran er i ferd med å skaffe seg kjernefysisk slagkraft. Og i Ukraina-konflikten snakker russiske toppledere stadig om at de kan komme til å benytte seg at atomvåpen.

Det virker som at det såkalte atomtabuet, den tause overenskomsten som i praksis har eksistert mellom verdenlederne om at kjernefysiske våpen ikke skal brukes og at man heller ikke en gang skal snakke om å bruke dem, er i ferd med å svekkes.

I en tid der det igjen åpent trues med å bruke atomvåpen og nye nasjoner prøver å skaffe seg dem, må det minnes om hvor forferdelige disse våpnene er. Og om hvilke ekstreme menneskelige lidelser de forårsaker.

Den dypt ubehagelige sannheten er at de atombombene som USA slapp over Japan, nærmest er som kinaputter å regne sammenlignet med de kjernefysiske sprengladningene som verdens atommakter rår over i dag.

De har ikke bare kapasitet til å legge byer i grus og drepe titusenvis av mennesker på sekunder, slik de gjorde i Andre verdenskrigs sluttfase. En fullskala kjernefysisk krig i dag vil ha potensial til å kunne ødelegge den menneskelige sivilisasjonen på jorden.

Det er ingen tilfeldighet at den militære doktrinen bak bruk av atomvåpen i dagligtale bare omtales med initialene MAD. Forkortelsen står for Mutual Assured Destruction (gjensidig garantert ødeleggelse), men kortformen betyr også «gal» eller «galskap».

Det er i sannhet et dommedagsvåpen vi snakker om.

Disse våpnene er så forferdelige at de aldri må avfyres. Og det er livsviktig at ikke flere bandittstater og terrorister får adgang til dem.

Ingen er bedre til å minne oss om akkurat det enn de overlevende etter historiens to eneste atomangrep i Hiroshima og Nagasaki. Og nettopp derfor er denne prisen så viktig og tidspunktet den kommer på, så riktig.

Men i kommentarene som har kommet etter at tildelingen ble kjent, finnes det de som går enda lenger enn dette. Flere organisasjoner og politiske partier arbeider for at Norge skal slutte seg til det forbudet mot atomvåpen som FN vedtok i 2017.

Verken den nåværende eller forrige norske regjeringen har støttet et slikt allment forbud. Med god grunn.

Kjernefysisk avskrekking er en del av NATOs grunnleggende fredsbevarende strategi. Og som medlem i alliansen er også Norge omfattet av denne.

Et spørsmål som det er verdt å reflektere over, er om den kalde krigen virkelig ville forblitt kald dersom det ikke var for den kjernefysiske terrorbalansen mellom øst og vest. Ingen av partene ville risikere krig, fordi konsekvensene hadde blitt så enorme.

Derfor ble det ikke noen Tredje verdenskrig.

Vi skulle selvfølgelig alle ønske å leve i en verden der slike forferdelige våpen ikke eksisterte. Men den luksusen har vi altså ikke.

Hvis NATO-landene hadde sluttet seg til FN-forbudet, ville resultatet blitt at Vesten ensidig hadde måttet kvitte seg med sine atomvåpen. En slik handling hadde ikke ført til fred i verden, men heller en mye farligere situasjon.

Da ville den frie verden i praksis ha blitt gisler for folk som Vladimir Putin eller Kim Jong-un.