Derfor er det viktig å snakke om Sannhetens Ord nå

TV 2s dokumentarserie om menigheten Sannhetens Ord Bibelsenter har vakt stor interesse. Allerede tidlig i november hadde over 650.000 sett den første av de seks episodene.

Det er nok flere grunner til at mange vil se slike serier. En grunn er at journalist Tonje Steinsland og kollegene hennes har gjort en grundig jobb med å få sårbare kilder i tale, og å få frem deres historier. En annen grunn er at mange vil høre historier fra innsiden av lukkede religiøse miljøer. 

For aktive kristne, og ikke minst for kristne ledere, kan nok særlig den andre av disse grunnene fremkalle blandede følelser. Det har å gjøre med faren for å bli assosiert med miljøer som Sannhetens Ord, eller som Knutby i Sverige.

I en tid hvor religion blir mistenkeliggjort i større grad enn før, blir det desto viktigere for pastorer å fortelle om og demonstrere at menighetene man leder er åpne og inkluderende, og ikke lukkede eller sektlignende. Men ingen av oss har full kontroll på vårt eget omdømme.

Da jeg så de seks programmene om Sannhetens Ord, ble jeg først og fremst rystet over historiene vi fikk høre. Og det til tross for at vi har skrevet mye om denne menigheten i Dagen. Det gjør likevel sterkt inntrykk når historiene får navn og ansikter.

Men det gjorde også inntrykk å se gjenkjennelige trekk ved Sannhetens Ord. Inspirasjonskildene deres, særlig synliggjort gjennom tidligere OKS-pastor Åge Åleskjær, er de samme som mange andre har latt seg inspirere av. Flere av sangene vi fikk høre er også kjent av mange.

Medlemmene i Sannhetens Ord har tydeligvis reist mye til Israel. Det er det mange andre kristne i Norge som også har gjort. Meg selv inkludert.

Forventningen om vekkelse, og ønsket om å innvie livene sine til Gud er slett ikke noe Sannhetens Ord var alene om. En slik forventning kan gi ledere mye makt.

Forskjellene ligger ikke først og fremst i at Sannhetens Ord har funnet på noe nytt. Men de har forsterket og forvrengt både tenke- og talemåter slik at det var mulig å operere med det rystende kontrollregimet som dokumentarserien skildrer.

Men hvis man ser slike serier kun med den innstillingen at her gjelder det å markere mest mulig avstand, går man glipp av viktige muligheter for læring. For isolert sett er Sannhetens Ord av begrenset interesse. De har i stor grad operert på egen hånd. 

Men livet i denne menigheten er ikke uten likheter eller berøring med livet i andre menigheter. Det fikk vi et nesten litt eksotisk eksempel på da sogneprest Marita Bjørke Ådland i Slemmestad og Nærsnes menighet i Den norske kirke i et klokt og tankevekkende leserinnlegg her i avisen kunne fortelle at en fellesgudstjeneste i soknet hennes i pinsen 2017 ble arrangert av to kirkelige sammenhenger – Sannhetens Ord og Den norske kirke.

I frikirkeligheten, og kanskje særlig i den pinsekarismatiske frikirkeligheten, finnes det en sterk kollegialitet. Ikke først og fremst formelt, men reelt. Det er svært sjelden man hører en pinsepastor gå offentlig ut mot en annen, selv om de er uenige. Denne praksisen har nok også Sannhetens Ord nytt godt av.

Men historien om denne menigheten illustrerer også behovet for å snakke åpent om det som er vanskelig. For her er det mange som har visst noe.

Umiddelbart kan det virke nærmest umulig å nå inn til mennesker som befinner seg på innsiden av sektlignende miljøer. Forsøk på å tale folk til rette kan se ut til å ha motsatt effekt, med potensielt store konsekvenser for mennesker man er glad i – for eksempel familiemedlemmer man blir mer og mer isolert fra.

For mediene er det et viktig ansvar å ikke generalisere. Historien om Sannhetens Ord er så langt vi vet unik i Norge. De aller fleste menigheter er ikke slik. Men dette ansvaret hviler ikke først og fremst på mediene. Det hviler på alminnelige mennesker. Også kristne. Generalisering er en risikabel øvelse.

Når man har etablert at Sannhetens Ord er annerledes enn andre menigheter, betyr ikke det at alt er annerledes. Og det er slett ikke bare i religiøse miljøer at det kan finnes både enkeltmennesker, kulturer eller strukturer som skaper uro, splid og sår. Det er bare å se til valget i USA – eller situasjonen i Trøndelag Arbeiderparti. Mennesker er påvirkelige.

Jeg tror det er nyttig å minne om at vi snakker om menneskelige mekanismer her, om psykologiske og sosiale forhold som kan utspille seg på mange slags arenaer. De kan få en spesiell dynamikk når religion er en del av bildet. Åndelighet kan være en av flere mulige grunner til at konflikter blir særlig tilspisset.

Makt kan misbrukes. Det gjelder både i politiske og religiøse miljøer. Profetisk tale kan misbrukes. Alminnelig kristen disiplin kan forvrenges, i likhet med mye annet. 

Idet vi erkjenner dette, idet vi våger å snakke om det, blir det kanskje mindre behov for at unge mennesker senere i livet finner det nødvendig å gjøre dekonstruksjon av troen til noe uunngåelig.

Det finnes ingen strukturer som kan eliminere faren for klanderverdig atferd fra ledere. Men det går an å legge til rette for åpen meningsbrytning, for tillitsfull samtale, for ydmyk selverkjennelse. 

Det kan i det minste redusere faren for at vi får flere historier som dem vi har hørt om Sannhetens Ord. Åpenhet om hvem man er og hva man står for er også den beste medisin mot mistenkeliggjøring.