Derfor er dispensasjonalismen er den beste måten å forstå Bibelen på

Dispensasjonalisme er et fremmedord, benyttet av en gruppe mennesker om meg og mine likesinnede - vi som skiller mellom Israel og menigheten i Guds program, og som står for en bokstavelig forståelse av Bibelen. Som den dispensasjonalist jeg er, så er jeg overbevist om at Bibelen skal forstås bokstavelig - og ikke åndeliggjøres. Dette betyr at hvert ord skal ha den betydningen det vanligvis ville ha i daglige bruk. Symbolbruk finnes en rekke steder i Bibelen, og er ofte forklart i teksten - dette er på ingen måte i strid med en bokstavelig tolkning. Selv symboler og figurative uttrykk kan også ha en rent bokstavelig betydninger.

Det er minst tre grunner til at dispensasjonalisme er den beste måten å forstå Bibelen på. For det første synes formålet med språket å kreve at vi tolker det bokstavelig. Språk ble gitt av Gud for det formål å kunne kommunisere, og gjøre seg forståelig på. For det andre er en bokstavelig forståelse av Skriften bibelsk. Hver eneste profeti om Jesus Kristus i Det Gamle Testamentet ble oppfylt helt bokstavelig. Jesu fødsel, Jesu tjeneste, Jesu død og Jesu oppstandelse - alt skjedde nøyaktig og bokstavelig slik det ble profetert i Det Gamle Testamentet.

Det finnes ganske enkelt ikke en eneste ikke-bokstavelig oppfyllelse av noen av disse profetiene om Jesus i Det Nye Testamentet. Dette er et solid argument for den bokstavelige forståelsen av Bibelen. Hvis man ikke bruker en bokstavelig forståelse ved studier av Bibelen, så finnes det absolutt ingen objektiv standard for å forstå Bibelen. Dette medfører, eller rettere sagt har medført en rekke ulike menigheter som strides om ulike tolkninger av hva de ulike ord og vers i Bibelen betyr. Det å åndeliggjøre og/eller symbolisere ord og vers i Bibelen, medfører at hver eneste person ville være i stand til å tolke Bibelen slik som det passet ham. En slik bibelsk tolkning vil medføre at alle kan si «dette avsnittet forteller meg ...» istedenfor «Bibelen sier at ...» Beklageligvis er dette allerede tilfelle i svært mye av det som kalles bibelsk tolkning dag.

Bibelen lærer oss at det er to forskjellige folk av Gud: Israel og kirken (egentlig Ecclesia, av gresk: «innkalt forsamling»; menighet, kirke). Dispensasjonalister tror at frelsen har alltid vært ved tro på Gud i Det Gamle Testamente og spesielt i Gud Sønnen i Det Nye Testamente. Vi som blir kalt dispensasjonalister mener at kirken ikke har erstattet Israel i Guds program og Det Gamle Testamentets løfter til Israel har ikke blitt overført til kirken. Vi mener at løftene Gud gav Israel når det gjelder land, etterkommere, og velsignelser i Det gamle Testamente blir fullstendig oppfylt i den 1000-års perioden som er omtalt i Johannes åpenbaring kapittel 20. Vi dispensasjonalister tror at på samme måten som Gud i den nåværende tidsalderen fokuserer sin oppmerksomhet på kirken, så vil Han igjen i fremtiden fokusere sin oppmerksomhet på Israel, slik det står skrevet i Romerne kapittel 9 til 11.

Dispensasjonalisme som system, resulterer i en premillennial (før tusenårsriket) tolkning av Kristi gjenkomst og vanligvis en pretribulational (opprykkelse før den syvårige trengselstiden - Daniels 70. åruke) tolkning av bortrykkelsen. For å oppsummere så er dispensasjonalismen et teologisk system som vektlegger den bokstavelige tolkingen av Bibelens profetier og som gjør et klart skille mellom Israel og kirken.

Vi som blir kalt dispensasjonalister, vi tror at Israels gjenfødelse i 1948 er selve kardinaltegnet på at vi står på randen av endetidsdramaet beskrevet i Åpenbaringsboken. De som kaller oss dispensasjonalister er sterkt uenige i dette. Det er mange former for erstatningsteologi, og den vanligste er at man har latt kirken mer eller mindre ta Israels plass i den profetiske framtid som ligger foran oss. Eksempelvis hevdes det at menigheten er Guds åndelige Israel.