Derfor er USA-valget viktigere for oss enn hvem som blir statsminister i Norge

Med valget i USA bare en uke unna er norske avisspalter i ferd med å renne over av stoff om den superjevne presidentduellen mellom Kamala Harris og Donald Trump.

Enkelte synes kanskje at det er rart at nordmenn er så opptatt av et valg der vi ikke en gang har stemmerett. Vi er ikke blant dem. Tvert imot har vi stor forståelse for den norske interessen for hva amerikanerne vil stemme 5. november.

For enkelte spiller det nok også inn at både underholdningsverdien og dramanivået er mye høyere i amerikansk politikk enn i norsk. Verden har aldri sett noe som en gang ligner på det politiske sirkuset som har utspilt seg i de tre valgkampene der Donald Trump har stilt opp.

Det øyeblikket da eiendomsmilliardæren tok rulletrappen ned i sitt eget Trump Tower og lanserte sitt kandidatur i Det republikanske partiets nominasjonskamp i 2016, skulle vise seg å endre amerikansk politikk for alltid.

Og årets valgkamp har vært den mest dramatiske av dem alle. Den har inneholdt to attentatforsøk mot Trump og en sittende president som måtte trekke sitt kandidatur etter en spektakulært dårlig debattopptreden.

Donald Trump angrer seg antagelig på at han stilte opp i debatt mot Joe Biden i juni mens det ennå fantes en teoretisk mulighet for at Demokratene kunne bytte kandidat.

En synlig alderssvekket Biden ville nok vært en lettere motstander å beseire enn energiske Kamala Harris. Men nå er det plutselig Donald Trump som har fått rollen som den eldste presidentkandidaten i amerikansk historie.

Den norske opptattheten av hvem som skal sitte ved pulten i Det ovale kontor, overrasker altså ikke oss. Og vi mener faktisk at spørsmålet om hvem som blir amerikansk president har større betydning for oss nordmenn enn hvem som vinner vårt eget stortingsvalg neste år.

For amerikanerne utpeker ikke bare USAs president. De velger også den frie verdens leder. De bestemmer hvem som skal være øverstkommanderende for den sterkeste militærmakten på hele kloden.

Slik har det vært helt siden USA tok over den udiskutable posisjonen som verdens ledende nasjon etter Andre verdenskrig.

Men det som likevel er helt spesielt ved dette valget, er den høydramatiske situasjonen verden befinner seg i.

I Midtøsten raser det krig på flere fronter samtidig som det apokalyptisk innstilte presteregimet i Iran nærmer seg kjernefysisk slagkraft. I Europa har supermakten Russland overfalt sitt naboland Ukraina. Og i Sørøst-Asia truer Kinas sabelrasling mot Taiwan stabiliteten i hele regionen.

Verdens vanskeligste jobb har definitivt blitt enda mer krevende. Og enda viktigere.

For Norge er det selvfølgelig mest dramatisk at vår mektige nabo Russland har startet en angrepskrig mot et annet av sine naboland.

Grenseområdene mot Norge er av stor strategisk betydning for Russland. Den russiske nordflåtens hovedbase i Murmansk befinner seg kun få mil fra den norske grensen. Og der ligger også de russiske atomubåtene som er helt avgjørende for stormaktens kjernefysiske slagkraft i en krigs- eller krisesituasjon.

Siden 1949 har det norske NATO-medlemskapet sikret oss tilgang til amerikansk militær hjelp dersom vi skulle bli utsatt for et russisk aggresjon mot vårt territorium.

Men dersom amerikanerne velger en president som sår tvil om USA kommer til å fortsette å være en pålitelige leder i Nato, kan det få store følger for Norge.

Et «America first» som får nok med seg selv og sine egne snevre interesser, vil være dårlig nytt for landets allierte. Men enda farligere er det dersom USAs posisjon som den suverent viktigste aktøren på den globale scenen, svekkes på grunn av indre strid.

«Du kommer ikke til å like det som kommer etter Amerika», har Leonard Cohen sagt i et av sine mest berømte sitater.

Den ekstreme polariseringen vi har sett i det amerikanske samfunnet det siste snaue tiåret, lover virkelig ikke godt. For som Mesteren har lært oss: «Et rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde».

Kristen lærer inviterer norske elever i USA til å diskutere våpen, velferd og Trump

Slik ble sekulære Janne fra en Ap-familie konservativ kristen politiker i USA