Derfor gir staten penger til trossamfunn

Vil Den katolske kirke bli nektet de økonomiske overføringer fra staten som man har rett til ut fra Grunnlovens §16? Hvordan er Grl. §16 å forstå? Paragrafen slår fast: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse.» Dissenterloven av 1845 ga frihet fra de tvangsordninger som fulgte med den evangelisk-lutherske statsreligionen. Men ved grunnlovsendringer i 2012 ble statsreligionen opphevet. Det kom en ny grunnlovsparagraf om kirke og religion.

I den nye paragrafen (Grl. §16) ble staten pålagt å understøtte Den norske kirke (Dnk). Evangelisk-luthersk konfesjon fikk konstitusjonelt sikret statsstøtte. Og Dnk skulle være Norges folkekirke. Av denne tette statsrelasjonen følger at alle norske borgere må betale for Dnks virksomhet over skatteseddelen. Retten til «fri religionsutøvelse» omfatter ikke frihet fra å understøtte et kirkesamfunn hvis tro og praksis man avviser og/eller forkaster.

Tidligere var «dissentere» fritatt fra slik tvang. I Grl. §16 forsøker man så å justere statsprivilegiene som er gitt Dnk: «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje», altså i samsvar den støtten Dnk får pr. medlem. Man har sett dette som en konsekvens av religionsfriheten. Men det stemmer ikke, for borgere som ikke er medlemmer av Dnk og heller ikke noe annet livssynssamfunn, mottar ingen overføring/tilbakebetaling fra staten. De tvinges til å betale både for Dnk og andre livssynssamfunn.

Teolog foreslår å strupe statsstøtten til Den katolske kirke – møter kraftig motstand

Overføringene til livssynssamfunnene er ikke motivert av prinsippet om frihet, men av idealet om mangfold. Tros- og livssynssamfunn utenom Dnk får statsstøtte for å stimulere livssynsmangfoldet. Det har skjedd en politisk-ideologisk forskyvning innen rammen av det demokratisk-liberale systemet. Man har gått fra frihet til likhet, dvs. lik støtte til alle tros- og livssynssamfunn. Og målet er fellesskap og enhet i samfunnet.

Syntesen av disse tre – frihet, likhet og fellesskap – er det utopiske mål for den demokratisk-liberale staten. Det skal så langt mulig realiseres ved å vise toleranse og respekt for ulikhetene i samfunnet. Særlig overfor alle minoriteter: etniske, religiøse og seksuelle osv. Ingen skal betraktes som «annerledes». Heller ikke skal noen fratas myndigheten til selv å bestemme sin (tros-)identitet.

Livssynsåpent Oslo – for hvem?

Frihet, forstått som selvbestemmelse, er et av vårt samfunns politisk-ideologiske dogmer. Ved propaganda, ved bl.a. «Pride», skal det markeres at stat og samfunn er fundert i ideen om frihet og mangfold. I denne utopi er også vilkårene for økonomisk støtte fra staten å finne. Ingen får støtte som er i for tydelig konflikt med statens politisk-kulturelle utopi (Lov om tros og livssynssamfunn §6).

Den katolske kirke er på flere måter på kollisjonskurs med den rådende samfunnsutopien. Kirkens nei til «fri abort» krenker kvinnens selvbestemmelse. Dens nei til homofilt samliv og ytterligere «demokratisering» av kjønnsidentiteten er i strid med likhetsidealet.

Troen på at Skaperen har fastsett det heteroseksuelle ekteskapet som det eneste naturlige og etisk rette, setter et normativt skille mellom ulike varianter av seksualitet. Det betyr at enheten blir sabotert. Den katolske kirke er i en tydelig konflikt med statsmaktens politisk-ideologiske utopi bl.a. i synet på hva som er det gode liv for menneskene.

Ekspert om Jehovas vitner-dommen: Forstår at trossamfunn i Norge er bekymret

I Grl. §16 anføres statsstøtten til Dnk som modell for overføringene til andre (ikke-statlige) livssynssamfunn. Og Dnk oppfyller da også til fulle de ideologiske forutsetninger som kreves. Den godtar dagens fri abort-regime og har innført den moderne kjønnsideologi og støtter «Pride». Er det hos Dnk man finner normalen for andre kirkesamfunn om de skal få statsstøtte?

Om statsmakten slutter å gi økonomisk støtte til Den katolske kirke, vil det være klart i strid med religionsfriheten. Og denne friheten inngår i de universale menneskerettigheter. Men man må argumentere dypere. For liberalismen har som formål at jeg fritt kan søke min egen livsmening og «lykke». Hva jeg da søker, er det jeg selv som bestemmer.

Mangfold eller ensretting?

I et samfunnsperspektiv blir de ulike religiøse eller filosofiske lærer og ideer bestemt som «subjektive sannheter» uten objektivt virkelighetsinnhold forpliktende for andre og for samfunnet. Forholdet mellom dem som opptrer med sin ulike «sannheter» kan bli konfliktfylt, derfor søker man å sikre freden ved konsensus om rammene for de ulike livssynenes praktisering. En slik konsensus må være helt «nøytral», dvs. at bare liberalismens ideologi har autoritativ gyldighet.

Om kirken vil stå frem med sannheten, kan den lett komme til å godta at statssamfunnet omprogrammerer sannheten til en subjektiv mening. Den bør da avsløre at systemet hviler på subjektivistisk relativisme og til sist sannhetsnihilisme. Da gis det intet forpliktende objektivt gode. Det åpner for et dypt inhumant samfunn.

Kirken må holde fram at den rette sannhet om livet og det gode fellesskapet har Gud lagt åpen for oss i den virkelighet vi lever i.

Flere trossamfunn kan miste støtten på grunn av loven Ropstad innførte