Derfor kan Netanyahu bli tvunget til å angripe Iran

Israels nye regjering er bare en uke gammel, men har allerede skapt skapt store overskrifter verden rundt. Sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvirs spasertur på Tempelplassen har som ventet nedkalt de palestinske selvstyremyndighetenes vrede.

Mye av det internasjonale fokuset er rettet nettopp mot det palestinske spørsmålet. Men for Benjamin Netanyahu, som nå for femte gang inntar statsministerstolen, er det en problematikk - eller en trussel - som klart overgår denne utfordringen.

Ja, palestinsk terror er en betydelig problem for det israelske samfunnet. Men raketter fra Gaza-stripen, bombeaksjoner, skyteepisoder, bilangrep, knivattentater og annet som palestinske terrorister driver med, har ikke potensial til å true selve den israelske statens eksistens. Denne typen terrorisme sprer alvorlig frykt og forårsaker smerte, død og ødeleggelse for Israels innbyggere, men nasjonen består likevel.

Da er det helt andre dimensjoner over trusselen som prestestyret i Iran representerer. Regimet i Teheran har tidligere sagt rett ut at de vil stryke Israel av kartet. Og det internasjonale samfunnet frykter at landet er i ferd med å skaffe seg de redskapene som potensielt sett kan skape en slik nasjonal utslettelse av den jødiske staten, kjernefysiske våpen.

Verdenssamfunnets atomavtale med Iran har i praksis vært ute av spill siden 2018, da USA trakk seg ut. I 2020 ble det meldt at Iran hadde startet opp igjen prosessen som kan føre landet mot en utvikling av en egen atombombe.

Og etter Russlands angrep på Ukraina har Iran-avtalen definitivt avgått ved døden. På grunn av ayatolla-regimets medvirkning i Russlands krig i Ukraina har Iran effektivt gjort seg til en fiende av hele Vesten.

Dessuten: Russlands krigføring kan faktisk gjøre det enklere for Iran å få utviklet atomvåpen. Ikke bare er verdenssamfunnets fokus nå flyttet fra Iran og til krigsskueplassen i Ukraina. Det alene kan gi Iran mer ro til å jobbe med sitt kjernefysiske program. I tillegg kan det nå faktisk vise seg at et Iran med atomvåpen vil være i Russlands interesse.

For hvis Iran ble en kjernefysisk våpenmakt, så måtte Vesten bruke betydelige krefter på den trusselen, krefter som de ikke samtidig kunne benytte mot Russland. Vesten ville på en måte bli påført en ekstra alvorlig hodepine.

Akkurat så kynisk kan det tenkes at Putin og hans støttespillere resonerer.

Hvis ayatollaene fikk atomvåpen, ville Russland i tillegg gi seg selv et viktig forhandlingskort overfor Vesten. Av stormaktene er det Russland som har det nærmeste forholdet til Teheran-regimet. Og i en slik situasjon måtte de vestlige landene bruke russerne hvis de ønsket å påvirke makthaverne i Iran.

Det blir litt som forholdet mellom Kina og Nord-Korea. Kineserne har en egeninteresse av at Vesten må benytte seg av dem som en megler overfor diktatoren Kim Jung-un. Dessuten er det en geopolitisk fordel for Kina at USA og landets allierte må forholde seg til den ødeleggende atomtrusselen som Nord-Korea representerer.

Benjamin Netanyahu er selvfølgelig klar over alt dette. Det er på hans skrivebord dette problemet er mest akutt.

Og den 73-årige statsministeren vet så altfor godt at det at det for en israelsk regjeringssjef vil regnes som en tjenesteforsømmelse av historiske dimensjoner dersom ayatollaene klarer å skaffe seg atomvåpen på hans vakt. Da hjelper det ikke at han har vært statsminister lenger enn noen annen i den moderne staten Israels historie.

Det er denne ene katastrofale feilbedømmingen som for alltid vil definere hans ettermæle.

Derfor har Netanyahu aldri lagt skjul på at Israel er beredt til å ta alle tilgjengelige midler i bruk for å forhindre at Iran blir en kjernevåpenmakt. Han har vært fullstendig klar på at den jødiske staten aldri vil «tillate at Iran får den kjernefysiske kapasiteten de trenger for å nå sitt folkemord-mål om å utslette Israel».

I klartekst betyr det at Israel i ytterste konsekvens vil gå til et militært angrep for å forhindre at Iran lykkes i å produsere atomvåpen. Slik det israelske flyvåpenet gjorde da de bombet atomreaktoren i Osirak i Irak i 1981.

Vi vet ikke hva som var Netanyahus bønneemne da han søndag besøkte jødedommens helligste sted Klagemuren. Men kanskje bad han om visdom til å håndtere denne sin mest krevende og farligste oppgave som statsminister.

For den dagen da Israels leder må gi ordre om et militært angrep mot Irans atomprogram, rykker stadig nærmere.