Derfor kan vi også i år feire jul med glede

I år har vi med en viss overraskelse kunnet registrere at kontroversene rundt kristen julefeiring ser ut til å ha avtatt i styrke. Fremdeles ser vi noen reaksjoner på tradisjonen med skolegudstjenester før jul, men intensiteten ser ut til å ha avtatt.

Vi skal være forsiktige med å legge for mye i analysen av dette. Oppslutningen om disse gudstjenestene er neppe uttrykk for noe større religiøst skifte i kristen retning her i landet. Men det at så få protesterer, sier nok noe om at mange nordmenn fortsatt ønsker at barna deres skal oppdras med en viss tilknytning til kristen tro. De tradisjonelle gudstjenestene blir antakelig sett som en del av dette.

Det hører antakelig med i bildet at julefeiringen i samfunnet for øvrig bærer mindre og mindre preg av at dette i århundrer først og fremst har vært en kristen høytid her i landet. For innvandrere med en annen religiøs bakgrunn er det knapt noen bragd å gå gjennom disse desemberukene uten nevneverdig kontakt med evangeliet om Jesus Kristus som ble født i en stall i Betlehem.

Da Dagsnytt 18 tidligere denne måneden inviterte til debatt om når julen begynner og slutter, ble det nok en gang tydelig at juletradisjoene er i endring her i landet. Det kommer ikke som noen overraskelse, for det har ikke skjedd over natten.

Et stykke på vei kan vi antakelig si at selve adventstiden er i ferd med å miste noe av sin status. Selve det å vente på noe godt er en øvelse som ikke uten videre harmonerer godt med samtidens trender. Vi vil heller ha det gode med en gang. Ergo hopper vi over ventetiden og går rett til julens festligheter.

Men vi kan altså glede oss over at mange tusen skolebarn her i landet også i år antakelig har fått høre juleevangeliet opplest i en kirke. Vel så viktig er det likevel at landets kristne også i år tar sitt dannelsesansvar på alvor og bidrar til å opprettholde betoningen av julen som en kristen høytid.

Det handler ikke først og fremst om tradisjonen i seg selv, men om ham tradisjonen kretser rundt.

Det viktigste er ikke å gå til kamp mot avkristning. Det viktigste er å gi rom for Jesus. Det viktigste er at evangeliet får slå stadig dypere røtter i oss, slik at det får prege oss også i de øvrige delene av året. Det er ikke noe staten verken kan eller bør ha det endelige ansvaret for.

De årlige kranglene om juletradisjoner står i kontrast til det radikale fredsbudskapet Jesus kom med. Det betyr ikke at norske kristne skal gi opp og la de kreftene som vil ha kristendommen bort, eller som i det minste mener den bør ha en mer perifer plass i norsk kultur, få vinne frem.

Men feiringen av julen bør også stå i stil med julens budskap. Gud ble menneske for at menneskene skulle få bli forsonet med Gud. Det var det gjeterne på marken fikk høre:

«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.» Kraften i dette budskapet er ikke avhengig av statlig støtte. Det spres fra hjerte til hjerte, slik det har blitt spredd i to tusen år.

Betlehem markerer jul uten pilegrimer og turister