Derfor må flere kvinner snakke om teologi

Jeg har vært interessert i teologi fra jeg var tenåring. Med det følger en interesse for abstrakte problemstillinger. Eller kanskje er sammenhengen omvendt. Jeg vet ikke.

Men med årene har jeg oftere spurt meg selv hva alle samtalene om teologi og ideologi egentlig fører til. Hva ville vært forskjellen om den og den samtalen ikke hadde funnet sted?

Ubehagelig ofte kommer jeg frem til at den forskjellen er ganske liten. En av grunnene er at samtalene i så stor grad handler om abstrakte forhold. Det er knapt mulig å spore endringer som følge av dem.

Den eneste kvinnen

Da jeg i fjor leste en gjestekommentar i svenske Dagen kom jeg til å tenke på dette. Emma Audas er stifdsadjunkt, noe som ligner en stiftskapellan eller kanskje en prost, i Linköpings stift i Svenska Kyrkan.

Teksten hennes begynte slik: «Vi satt sju personer rundt middagsbordet. Tre timer senere har ingen snakket om sine barn, sine foreldre eller sin partner. Ingen har fortalt om hvordan de har det. Trenger jeg å si at jeg var den eneste kvinnen ved bordet?»

Jeg har vært med på en del slike sammenkomster. Derfor vil jeg si at vi trenger flere kvinner i den teologiske samtalen. Det vil gjøre den mer virkelighetsnær. Det er et ansvar for både kvinner og menn å bidra til dette.

Trebarnsmor

I november lot jeg meg fascinere av en tekst forfatter Helena Brodtkorb skrev i Dagens Næringslivs magasin D2. Brodtkorb skrev i 2014 boken «Mammasjokket».

I D2-artikklen beskrev hun anerkjennelsen hun som 28 år gammel trebarnsmor opplevde å få fra menn idet de så eller fikk vite at hun hadde tre barn. I dag er det ganske uvanlig å være trebarnsmor som 28-åring, og den respekten og omtanken Brodtkorb opplevde, gjorde inntrykk på henne.

Men i den samme teksten skrev hun også om de mange gangene hun har lyttet til menn som legger ut om hvordan verden er skrudd sammen. Ikke minst diskuterer de gjerne, på statistisk grunnlag, de synkende fødselstallene i samfunnet. Det kan finnes ulike forklaringer på denne interessen. Den har utvilsomt også positive årsaker.

Opplevelsen stod likevel i tydelig kontrast til en opplevelse hun hadde senere samme kveld, under en middag med bare kvinner rundt bordet. Da fødselstall kom opp som tema, innså hun hvordan bare begrepet ««fruktbarhetstallet» sender kvinner inn i en helt annen assosiativ verden».

Det er lett nok å mene noe om fødselstall når man betrakter fenomenet på avstand. Det er noe annet å mene noe om det når man tar på alvor hva det å bære frem et barn innebærer. Men det finnes ikke noe alternativ.

Kjøtt og blod

Det er fremdeles mye lettere for menn å snakke om fødselstall som statistikk. For kvinner har statistikken på en annen møte kjøtt og blod. Den er mer konkret.

Da er den også mer komplisert. Men den er først og fremst mer virkelighetsnær.

Det er lettere å snakke om teologi når man kan holde samtalen på et abstrakt nivå. Det er i det hele tatt lettere å snakke om livet når man kan snakke i abstraksjoner.

Men det ligger også en del klare begrensninger i dette. Og ikke misforstå, vi må snakke om prinsipper, om verdier og om ideologi. Og det er åpenbart ikke slik at kvinner ikke er opptatt av disse tingene.

Men jeg tror, og her kommer jeg med en påstand jeg ikke kan dokumentere, at mange kvinner har et mer velutviklet filter for luftig snakk. De er litt mindre villige til å engasjere seg i teoretiske samtaler hvis de ikke ser forbindelseslinjer til det virkelige livet.

Nærkontakt med hverdagen

Poenget er ikke å hevde at alle kvinner er slik og at alle menn er sånn. Poenget er å løfte frem behovet for en teologisk samtale som – med inkarnasjonen som det fremste forbildet – er i nærkontakt med hverdagen, med jorden, med tilværelsen.

I Helena Brodtkorbs samtale førte stikkordet fødselstall til at det ble snakket om både «kropp og sorg, uvillige menn, lengsel, frykt, dødfødsel, sinne, endometriose, ambisjoner, brutte løfter, amming, frihet, karriere, og nok en gang, den fordømte kroppen!»

Jeg kjenner for min del på en tiltakende metthet overfor samtaler som handler om å få etablerte og abstrakte tankemønstre til å gå opp, selv når de faktisk ikke er spesielt godt forankret verken historisk eller teologisk.

Kvinner i styrer

De siste dagene har det oppstått en ny debatt om permisjonsordninger for styremedlemmer. Cecilie Arnemo Åsmul, som reiste debatten, mener enkelt sagt at kvinner som har tenkt å få flere barn, bør takke nei til styreverv fordi disse vervene ikke er dekket av tilsvarende permisjonsordninger som dem man møter i arbeidslivet for øvrig. Slikt klinger jo ikke så godt i likestillingslandet Norge.

Bedriftsrådgiver Silvija Seres, en ledende teknologisk analytiker – hun er president i Polyteknisk forening – og firebarnsmor, konstaterer i reportasjen nøkternt at «Å være gravid er noe annet enn å være den ikke-gravide foreldreren.» Man trenger ikke være professor for å kunne si noe slikt, men kanskje hjelper det når det er et svært kompetent menneske som sier det. Hvis prinsippene våre ikke tåler møtet med virkeligheten, har prinsippene begrenset verdi.

Bygge ned hindringer

Den nevnte teksten i svenske Dagen blir avsluttet med at presten Audas spør hva som nå skal til. Må kvinner snakke mindre om relasjoner og mer om politikk? Bør menn bli flinkere til å snakke om ting på en måte som er relevant i det praktiske livet? Vi kunne si ja til begge deler, kanskje. I hvert fall mener hun kvinner og menn burde omgås mer med hverandre. Det tror jeg i det minste er et fornuftig ambisjonsnivå. Og helst bør vi vel sikte litt høyere.

Vi trenger flere kvinner som tar del i samtalen om teologi som et forsøk på å forstå livet og å veilede i etterfølgelsen av Jesus Kristus. Og menn må ta et særlig ansvar for å bygge ned de kulturelle hindringene som fremdeles i dag er langt større enn de teologiske hindringene.