Derfor ser du ikke at millioner blir kristne

Filmskaper Elisabeth Kleppe har laget en podkastserie som kalles Exodus ( = utgang, jfr. Bibelens andre bok om utferden fra Egypt). Der forteller sju personer om sitt farvel med kristne menigheter og kristen tro. Hver person har sin personlige historie. Bergens Tidende inviterte til et arrangement der disse personene fortale om sine «exodus» fra ulike menighetsmiljøer. Dagen som har vært åpen om usunne menighetsmiljøer og ledere, presenterer også denne saken.

Lager podkast om de som forlater menigheten

Det kan være riktig å forlate usunne og skadelige menighetsmiljøer, men det er usigelig trist om noen forlater troen på Jesus. Noen i Exodus-podkastene forteller at de gjorde sitt exodus fordi de ikke får svar på spørsmålene sine, noen fordi de opplever skuffelser i menigheten, noen på grunn av ukloke og manipulerende ledere, noen fordi de ikke kan tro på Gud ... Grunnene er mange.

Det er viktig at vi lytter til deres stemmer. Vi må lære! Er det noe i vår forkynnelse som må korrigeres? Bygger vi på sand eller fjell? Er det noe med menighetens ærlighet i møte med det virkelige livet? Lytter vi godt nok og tar vi på alvor menneskers kamper? Er kjærligheten blant oss ekte?

Svaret er ikke enkelt. Evangeliene lærer oss at selv Jesus - som ble hyllet av store folkemengder, elsket og etterfulgt - opplevde at folk forlot ham. Kirken har til alle tider opplevd det. Boken «Apostlenes gjerninger» i Bibelen forteller at folkemengden ofte ble det i to når evangeliet ble forkynt. Noen trodde, andre lo og hånte. Noen var med en stund, men så bleknet begeistringen.

Vondt, men nødvendig

Exodus fra kirken og troen på Jesus (og Gud) til agnostisisme og ateisme skjer i vår tid spesielt i Vesten, inkludert Norge. Såkalte «åpne, inkluderende og rause folkekirker» lokker med alle mulige ting for å få folk til å bli værende i kirken, uten at det ser ut til å hjelpe. (Jeg er selv en som har forlatt Den norske kirke, kirken jeg ble døpt, konfirmert og presteviet i. For meg var det folkekirkeideologien og liberalteologien som var exodus-årsak.)

Karismatiske menigheter som har forkynt «store ting» og fremgangsteologi, opplever stor lekkasje. Middeladrende er blitt borte, og unge oppsøker ikke kirkene. Mange besteforeldre og foreldre sørger over at barnebarn og barn ikke bryr seg om Jesus. Vi må se det i øynene.

«Eisodus» er det motsatte av exodus og betyr «å gå inn». Det nye testamentet taler om å «gå inn i Guds rike».

Jeg oppfordrer filmskapere, Bergens Tidende og andre til å lage en slik serie. Jeg kjenner fra min tid som innvandrerprest i Bergen mange som forlot (gjorde exodus fra) islam, buddhisme, hinduisme, maoisme for å «gå inn i Guds rike» (eisodus). De valgte å følge Jesus. Senere har jeg blitt kjent med et stort antall i Egypt, Nigeria, Uganda, Kenya, Sudan, Iran, Irak, Syria, Indonesia, Bangladesh, Vietnam ... som har gjort det.

Sett fra utsiden – versjon 2: Svar fra en desertør

Jeg har skrevet boken «Konvertittene» om iranere, afghanere, en turkmener og en en somalier som har forlatt islam (exodus) for å følge Jesus. De fleste jeg skriver om i boken, står fram med navn. Men du skal sannelig være modig om du som eks-muslim våger det. Det er selvsagt sorg når noen forlater kirken og troen på Jesus. Men de blir vanligvis ikke forfulgt og utstøtt. Men hva med dem som gjør exodus fra islam? Islam påbyr utstøtelse og forfølgelse! De skal regnes som døde – eller dø. Og hva med dem som gjør exodus fra hinduisme i India? De utstøtes, forfølges eller rekonverteres med tvang til hinduismen.

Jeg besøkte for et par år siden en luthersk menighet i Berlin. Den holdt på å dø ut. Det var ingen unge etniske tyskere i menigheten. Det var generasjon «Exodus». Men så snudde det. Det ble et stort «eisodus»: 1.600 iranere og afghanere hadde kommet til tro på Jesus.

Jeg har flere ganger vært sammen med Injeel Ministries i Uganda. Organisasjonen teller over tusen eks-muslimer, inkludert skolerte imamer, som nå vitner om Jesus og vinner muslimer, inkludert imamer, for troen på Jesus. «Vi tømmer moskeene og fyller kirkene,» sa lederen Joseph.

Den islamske Abuja-erklæringen sa for 30 år siden at alle midler skulle settes inn for at Afrika skulle bli verdens første islamske kontinent. I dag kan vi si at Afrika (sør for Sahara) er i ferd med å bli kristenhetens tyngdepunkt. Samtidig er kampen enorm og forfølgelsen av kristne brutal. Antall voldelige islamistgrupper med tilknytning til IS og al Qaida har eksplodert.

De nye kristne vet hva forskjellen på islam og kristen tro er, hva forskjellen på Allah og Gud er, hva forskjellen på Muhammed og Jesus er. I islam var det ikke tilgivelse for synder, ingen kjærlig himmelsk Far, ingen frelser som hadde stått opp fra de døde, ingen visshet om evig liv ...

Nylig leste jeg en bok om den store kristne vekkelsen i Algerie. Det er ikke snakk om tusener eller titusener som har forlatt islam for å følge Jesus, men hundretusener. De har gjort sitt exodus.

Nå leser jeg boka «Den store kristne vekkelsen i Iran» av Hormoz Shariat. Det er ikke snakk om hundre tusen, men minst en million. Hvor mange nye kristne det er i husmenighetene - eller kanskje bare foran radio- og TV-apparatene - vet ingen. Shariat er overbevist omat ikke bare det shiaislamske regimet vil falle, men at islam som religion vil falle. «Islam er ikke løsningen, slik Khomeini proklamerte da Iran ble en islamsk nasjon i 1979,» skriver Shariat. «Iranere ser i dag at islam er selve problemet.» «Iran vil bli en kristen nasjon,» skriver han med overbevisning.

Vekkelse og misjon hører sammen

Hva skjer i Somalia? Der sa en for få år siden at 99,9 prosent var muslimer. Al Shabaab henrettet offentlig alle de mistenkte for å være kristne. I dag er det mange somaliere som vitner - ofte med fare for sitt liv - om sin nye tro på Jesus. Det er nok å undersøke på Facebook: «New Somali Christians» eller følge somalisk kristent TV.

Jeg hørte nylig en Kina-kjenner fortelle om veksten av antall kristne i Kina. Før Maos kulturrevolusjon for ca. 50 år siden var det 2-5 millioner kristne i Kina. Etter 10 års kulturrevolusjon der målet var å tilintetgjøre kirken, var det 50 millioner. I dag er det over 100 millioner. Fortsetter veksten som nå vil det være 600 millioner kristne i 2045!

I India var det for 20 år siden 26 millioner kristne. I dag er det minst 60 millioner. Det er «eisodus» i kirken.

Vi som bekjenner troen på Jesus Kristus og «én hellig, allmenn kirke», kan bli fortvilet om vi bare ser på Norge og Vesten. Vi må løfte blikket! Og så må vi be og sette oss mål. Hormoz Shariat ba etter sin omvendelse til kristen tro: «Gud, gi meg én million!» Han ser at den bønnen blir oppfylt – ja mer enn det. Skulle ikke vi be om å få ett hundre i bygdene våre og ett eller ti tusen i byene våre!