«Historien minner oss igjen og igjen på at alternativet til å snakke sammen, er å slåss. Også i Europa», skriver Tarjei Gilje. Foto: Tarjei Gilje
Derfor sier jeg ja til EU
I realiteten har vi vært EU-medlemmer siden EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. B-medlemmer. Og vi vet det godt.
En novemberdag i 1994 gikk jeg som vanlig ut av Bystasjonen i Bergen på vei til en ny dag på ungdomsskolen. Jeg hadde ikke stemmerett, men hadde lyttet med interesse til mine foreldres engasjerte debatter om EU, i tillegg til aviser, radio og tv.
I døren til Bystasjonen denne morgenen stod daværende handelsminister Grete Knudsen og delte ut Ja til EU-buttons. Jeg tok imot en. Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg støttet norsk EU-medlemskap. Da jeg ryddet i nattbordskuffen for noen uker siden, viste det seg - som jeg håpet - at Ja-buttonen fortsatt er med.
EU-debatten splittet den norske befolkningen på en måte som jeg ikke kan huske å ha opplevd maken til i min levetid. Det sterke engasjementet er ikke like synlig nå. Det har antakelig sammenheng med at saken har vært ganske avklart i lang tid. Vi trives godt med å være EØS-medlemmer, og stemningen for å bli fullverdige EU-medlemmer er så lav at politikere som ønsker gjenvalg vet at de ikke uten videre bør snakke for høyt om EU-medlemskap.
