Derfor sier jeg ja til EU
I realiteten har vi vært EU-medlemmer siden EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. B-medlemmer. Og vi vet det godt.
En novemberdag i 1994 gikk jeg som vanlig ut av Bystasjonen i Bergen på vei til en ny dag på ungdomsskolen. Jeg hadde ikke stemmerett, men hadde lyttet med interesse til mine foreldres engasjerte debatter om EU, i tillegg til aviser, radio og tv.
I døren til Bystasjonen denne morgenen stod daværende handelsminister Grete Knudsen og delte ut Ja til EU-buttons. Jeg tok imot en. Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg støttet norsk EU-medlemskap. Da jeg ryddet i nattbordskuffen for noen uker siden, viste det seg - som jeg håpet - at Ja-buttonen fortsatt er med.
Annonse
EU-debatten splittet den norske befolkningen på en måte som jeg ikke kan huske å ha opplevd maken til i min levetid. Det sterke engasjementet er ikke like synlig nå. Det har antakelig sammenheng med at saken har vært ganske avklart i lang tid. Vi trives godt med å være EØS-medlemmer, og stemningen for å bli fullverdige EU-medlemmer er så lav at politikere som ønsker gjenvalg vet at de ikke uten videre bør snakke for høyt om EU-medlemskap.
Hvorfor satte EU-saken så sterke følelser i sving? For å finne svaret på det, hjelper det antakelig å se til Storbritannia. Vår nasjonale stolthet har ikke like dype røtter som deres. Men både hos oss og hos dem ser vi at det ikke alltid er lett å få idealer og virkelighet til å møtes. Følelser er en viktig del av politikk, slik de også er en viktig del av livet. Det er ikke alltid nok med gode argumenter.
Og det er alltid viktig å vurdere på hvilket nivå de demokratiske beslutningene skal forankres. I Bergen har vi nok en gang snakket om bydelsstyrer i det siste. Spørsmålet er om disse styrene vil ha nok makt til at det gir mening å sitte der.
I EUs tilfelle er problemstillingen motsatt - at den opplevde avstanden til makten blir så lang at befolkningen føler avmakt. Slike innvendinger må vi ta svært alvorlig, ellers kan selve demokratiet være truet. Men hva er løsningen?
Det har blitt en paradegren å gjøre narr av EU-byråkratiet. Som om EU-tilhengerne elsker byråkrati. Vi har blitt vant til å høre at europeiske politikere, som regel nattestid etter at fristen er ute, endelig har klart å komme frem til en eller annen avtale.
Men er det ikke likevel noe vakkert ved at ledere fra ulike land, med hver sin historie, sin identitet og sine kampsaker, faktisk klarer å snakke seg frem til en samlet løsning? Historien minner oss igjen og igjen på at alternativet til å snakke sammen, er å slåss. Også i Europa. Det er ikke bare ord.
Da jeg tidlig på 2000-tallet studerte sammenlignende politikk, var et hovedemne å forstå hvordan landegrenser har fått mindre betydning. Det har vi i for liten grad tatt inn over oss i debatten om Norge og Europa. Internett, mobiltelefoner, billige flyreiser, alt dette gjør at verden har kommet nærmere.
Vi kan gjerne reise selvråderettens fane høyt. Men det blir nokså illusorisk. For vi kan velge selvråderett. Men det vil vi ikke. For da må vi velge bort mye av det vi setter pris på ved den teknologiske utviklingen. Internasjonale problemer har bare internasjonale løsninger.
Annonse
Derfor trenger vi å snakke sammen. Derfor trenger vi at de demokratiske beslutningsprosessene finnes på det nivået hvor problemene finnes. Ellers overlater vi styringen til interesseorganisasjoner og pressgrupper. Demokratiet må være der makten er.
I realiteten har vi vært EU-medlemmer siden EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. B-medlemmer. Og vi vet det godt. EU-direktiver blir innført på rekke og rad. Vi har sett det igjen denne høsten, hvor feil tolkning av EØS-regler har ført til Nav-skandalen.
Vi skjønner at det vil være dramatisk å velge seg ut av det europeiske politiske fellesskapet. Og så lenge vi aksepterer det, er det kanskje ikke så farlig om vi nøyer oss med EØS. Men det er litt rart å ville begrense sin egen innflytelse i organer man lar seg styre av.
