Derfor sier jeg nei til EU
Ja-sidens skremselspropaganda har blitt grundig avkledd i årene etter avstemningen.
Hvis jeg kjenner riktig godt etter, kan jeg fortsatt føle rester av sitrende seiersfølelse fra den historiske mandagen i november 1994. Oppe på loftsstua vår (den ble senere bare hetende nei-loftet) gikk intens neglbiting utpå kvelden over i ville jubelscener da opptellingen viste en ugjenkallelig nei-seier. På TV måtte en tydelig motvillig Kåre Willoch til slutt rekke frem neven for å gratulere Sten Ørnhøi.
Til denne dag regner jeg nei-triumfen for 25 år siden som en av de største politiske seirene jeg har fått lov til å oppleve. Det norske folk maktet å stå imot presset fra den politiske eliten, den økonomiske eliten og medie-eliten. Hver på sin måte hadde de i måneder og år messet om hvilke ulykker som ville vederfares vårt fedreland dersom vi velgere var så ulydige å stemme ned deres prestisjeprosjekt, Den europeiske union.
Annonse
Men vanlig folk viste motstandskraft, sunn fornuft og bondevett. Nordmenn liker ikke å bli fortalt hva vi skal gjøre, verken fra Brussel eller fra Oslo. Arbeiderpartiet og Høyres felles europeiske drøm frontkolliderte med en merkelig allianse av bønder, fiskere, sosialister og kristenfolk. Og det var EU-drømmen som endte som totalvrak, for øvrig sammen med mange norske toppolitikeres ambisjoner om godt betalte jobber i EU-systemet.
Mine argumenter mot norsk EU-medlemskap er stort sett de samme i dag som de var da jeg stolt slapp nei-stemmen ned i urnen på et trøndersk grendahus i 1994. Jeg er tilhenger av selvråderett, nasjonalstat og kortreist demokrati. Jeg avskyr mastodontbyråkrati, suverenitetsavståelse og unioner.
Norge passer rett og slett ikke inn i slike konstellasjoner. Vi har prøvd konseptet union to ganger. Den første med Danmark går fortsatt under navnet «400-årsnatten», og den betegnelsen taler vel for seg selv. Den andre med Sverige måtte vi til slutt bryte oss ut av under fare for krig. Et lite land som Norge vil alltid være en juniorpartner i en union. Det vil bestandig være vi som må betale, vi som blir utnyttet og vi som må tilpasse oss alle de andre.
Samtidig mener jeg at nei-argumentene har blitt kraftig styrket siden forrige EU-avstemning. De som spådde at norsk økonomi nærmest ville kollapse og arbeidsledigheten skyte i været utenfor unionen, har vist seg som falske profeter. Faktisk har de siste 25 årene vært en sammenhengende oppgangstid for Norge.
Fasiten viser at vi klarer oss helt utmerket uten at de dress- og draktkledde i den belgiske hovedstaden skal bestemme over oss. Stikk i strid med det Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg påstod. For disse tre ordnet det seg jo som kjent likevel med internasjonale toppverv, men dog utenfor EU.
Ja-sidens skremselspropaganda har altså blitt grundig avkledd i årene etter avstemningen. Det er vel også derfor EU-debatten er så laber og oppslutningen om norsk unionsmedlemskap er så varig svak. Og så er den åpenbare krisen innad i EU heller ikke akkurat egnet til å stimulere ja-sidens galluptall.
Unionen mislyktes kolossalt i møtet med en av de største utfordringene den har hatt siden grunnleggelsen, flyktningkrisen i 2015. Stilt overfor den voldsomme migrantstrømmen gjennom Europa raknet samholdet blant EU-landene totalt. Hvert land bestemte selv hvor mange de skulle ta imot og om de skulle bygge grensegjerder eller ikke. Så mye for overnasjonalitet.
Her i Dagen står vi i en stolt og ubrutt nei-tradisjon. Tidligere redaktør Arthur Berg var en av de mest fremtredende lederne på nei-siden da det norske folk gikk til urnene for å avgjøre europaspørsmålet første gang i 1972. Der andre presseorganer, blant annet vår kristne dagsaviskollega Vårt Land, skiftet syn i unionsspørsmålet, stod Dagen klippefast på et nei-standpunkt også i 1994. Og det gjør vi fortsatt et kvart århundre senere.
