Derfor skriver Dagen om Nardus

Nardus er bevegelsen som siden oppstarten på 80-tallet stort sett har gått under radaren i Kristen-Norge.

Og det har skjedd selv om det dreier seg om et pinsesamfunn som fra sin base på Sørlandet har omfattet flere hundre mennesker. Nardus har også forgreninger til Færøyene og til Kenya og Tanzania gjennom misjonsvirksomhet der. De har årlige sommerstevner, eget blad og populært leirsted.

Likevel er de for det meste usynlige.

For disse menighetene har ikke vært en del av det gode selskap, verken i den tradisjonelle pinsebevegelsen eller i øvrig kristenhet. De har aldri vært med i noe økumenisk samarbeid. De har vært totalfraværende på fellesmøter. Nesten ikke omtalt i kristen presse.

Et kristent landskap som har akseptert at man har ulike syn på dåp, nattverd, menighetsorganisering og en lang rekke andre lærespørsmål, har likevel hatt vanskelig for å svelge den teologien som Nardus står for.

Disse menighetene fornekter nemlig et av de viktigste punktene i den felles kristne troen, treenighetslæren. Nardus forkynner at dåp kun skal skje i Jesu navn. Hvis man er døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, må man døpes på nytt selv om man allerede er døpt som voksen.

De forkynner også en variant av den såkalte predestinasjonslæren, en oppfatning om at enkelte er utvalgt til å bli frelst, andre ikke. I tillegg fornekter de læren om en evig fortapelse.

Nå hører det med til historien at Nardus selv ikke akkurat har søkt samarbeid med andre kristne, de heller. For menigheten er motstander av all form for offentlig registrering, skriftlig medlemskap og statsstøtte. Og de har opp gjennom årene vært knallharde i sin omtale av troende som har en annen lære.

Men kirkehistorisk sett er Nardus likevel et interessant fenomen. De er nemlig ikke alene om sine oppfatninger. Internasjonalt er de representanter for det som i fagteologien kalles «ikke-trinitarisk pinsekristendom». Et mer folkelig begrep er «Jesus only».

Og det er faktisk en bevegelse som har betydelig utbredelse internasjonalt. Det største amerikanske pinsesamfunnet med en slik teologi er United Pentecostal Church International. De oppgis å ha noen millioner medlemmer rundt om i verden.

United Pentecostal Church International brøt med øvrig amerikansk pinsebevegelse nettopp på grunn av teologisk uenighet rundt treenigheten og dåp i Jesu navn.

Og det er akkurat det samme som har skjedd i Norge. Den norske bevegelsens frontfigur, den nå 82 år gamle karismatiske sørlendingen Torkild Terkelsen, startet sin predikantvirksomhet i pinsebevegelsen. Men i 80-årene kom det til et brudd på grunn av disse teologiske stridsspørsmålene.

Siden har Nardus i 40 år drevet sin egen virksomhet, isolert fra resten av kristenheten.

Nå er den bevegelsen som Torkild Terkelsen har vært den suverene lederen for, i ferd med å kollapse. Ledere og støttespillere har forlatt bevegelsen i stort antall.

Og det er ikke teologisk uenighet som får dem til å vende Nardus og Terkelsen ryggen. Nei, exoduset kommer som et resultat av alvorlige anklager mot bevegelsens frontfigur som en rekke kvinner har kommet frem med de siste to årene.

Kritikerne tegner et bilde av en leder som gjennom flere tiår har brukt sin makt og posisjon til å skaffe seg intim omgang med unge kvinner i bevegelsen. Flere av påstandene gjelder forhold et godt stykke tilbake i tid.

Terkelsen avviser anklagene. Han innrømmer kun to tilfeller av det han kaller «upassende forhold», til en mor og en datter.

Mange av Terkelsens tidligere støttespillere har likevel valgt å tro på det kvinnene forteller.

Dagen publiserer i dag et større graveprosjekt på i alt åtte artikler om Nardus skrevet av vår journalist Anne Jeppestøl Engedal. Her fortelles historien om Nardus, tilblivelsen, teologien, særpreget.

Men artikkelserien tar også for seg de anklagene som rettes mot Terkelsen og som har ført til den eksistensielle krisen bevegelsen nå er inne i.

Vi erkjenner at dette er en krevende sak. Dagen har lagt vekt på å være så tilbakeholdende vi kan med detaljer.

Men vi mener samtidig at disse kvinnenes stemmer fortjener å bli hørt.

Pressen har som oppgave å beskytte enkeltmennesker. Det gjelder også de som befinner seg i isolerte menighetsbevegelser.