Derfor sluttet jeg å være pasifist

Jeg husker den fortsatt, den småugne følelsen jeg hadde da jeg gikk inn døren på lensmannskontoret på Stjørdal. Noen dager tidligere hadde jeg fått et brev med politilogo på. Det var innkalling til avhør hos den lokale politimyndigheten.

Men jeg var verken mistenkt eller vitne i noen kriminalsak. Avhøret skulle dreie seg om mitt nei til å avtjene førstegangstjenesten i Forsvaret.

For sånn var det altså på slutten av 80-tallet. Det var fortsatt kald krig, russerfrykt og mannskapsbehov i de væpnede styrkene. Og derfor var det å nekte militæret en alvorlig sak. Så alvorlig at politiet måtte kobles inn for å utrede grunnen til at man nektet.

Det var nemlig bare en religiøs eller filosofisk overbevisning om at det ikke var riktig å bære våpen, som gav gyldig fritak. Da kunne man få mulighet til å avtjene verneplikten som sivilarbeider i stedet. Gjerne på en institusjon. Eller i en menighet, som kanskje var mest aktuelt i mitt tilfelle.

Den som nektet av noen annen grunn, kunne derimot få alvorlig trøbbel. På den tiden var det mye debatt rundt militærnekting på såkalt situasjonsbestemt grunnlag. Det kunne for eksempel dreie seg om at man var motstander av NATO-medlemskapet vårt og derfor ikke ville trekke i norsk uniform. I slike tilfeller kunne militærnekteren faktisk risikere å havne i fengsel.

Så for å skille verdige nektere fra de uverdige, måtte altså lovens lange arm inn i bildet.

Vel på plass i en stol foran politimannens skrivebord ble jeg spurt om hvordan jeg ville forholdt meg hvis en fremmed makt truet med å invadere Norge. Jeg sa vel et eller annen om at jeg ville ha bedt til Gud om beskyttelse av grensene våre, men ikke selv tydd til vold. For jeg var hellig overbevist om at det ikke var riktig av kristne å bruke våpenmakt.

Lensmannsbetjenten virket ikke synlig imponert, han gjorde ikke det. Men samtidig var det akkurat denne typen svar både han og jeg visste skulle til for å bli innvilget siviltjeneste. Så på en måte var problemet løst både for ham og for meg.

Jeg kom til å tenke på denne over 30 år gamle episoden, da jeg leste i Dagen om den kjente og respekterte svenske kristne forfatteren Magnus Malms tanker om kristen pasifisme.

I en velskrevet artikkel presenterer Malm et tankeeksperiment han har foretatt seg i lys av Russlands krig i Ukraina. Han spør hva som ville skjedd dersom Ukraina ikke hadde gjort militær motstand?

Først lister han opp det han mener ikke ville skjedd: «Ingen hadde blitt drept, ingen barn hadde blitt skilt fra sine fedre og ingen hadde blitt tvunget til å flytte. Ingen hus, skoler, sykehus eller andre bygninger hadde blitt knust.» I tillegg ville Ukrainas hvetehøst blitt berget. Matvareprisene i Afrika ville ikke skutt i været. Vi kunne fortsette å jobbe i fred for klimasaken. Og så videre.

Magnus Malm drømmer om en tilværelse der «verdens kristne helt enkelt bestemte seg for å ikke drepe hverandre». Han skriver at for ham som kristen så er Jesus fra Nasaret en «enda viktigere ledestjerne enn demokrati og nasjonsgrenser». Altså i praksis samme argument som jeg brukte overfor politimannen, selv om ordkunstneren Malm selvfølgelig uttrykker det mange ganger bedre enn det en 18-åring nordtrønder med frikirkelig bakgrunn klarte.

Heldigvis sluttet ikke min militære historie der oppe på lensmannskontoret i Stjørdal. For selv om jeg fikk innvilget siviltjeneste, så rakk jeg aldri å avtjene den. Jeg skulle nemlig gå to år på bibelskole i Uppsala og fikk derfor tjenesten utsatt.

Vel tilbake fra Sverige hadde jeg skiftet mening. Jeg var ikke pasifist lenger. Derfor ble en ny tur opp på lensmannskontoret, denne gangen i motsatt ærend. Nå søkte jeg i stedet om å få avtjene min militære førstegangstjeneste.

Selv om den kristne pasifisme-tanken høres veldig from ut, så mener jeg i dag at den er feil. Den lutherske to-regimentslæren ble for meg en hjelp til å sortere tankene i disse spørsmålene.

For det første er det tankegodset som Magnus Malm gjør seg til talsmann for, helt utopisk. Det er ikke sånn at liv ikke ville gått tapt hvis man hadde unnlatt å gjøre militær motstand mot den russiske invasjonshæren i Ukraina. Bare se på bildene av de massakrerte ubevæpnede sivile i Bucha og andre byer.

Og teologien bak tankeeksperimentet hans er i tillegg meget tvilsom. Den finnes ikke noen basis i Bibelen for at det skulle være galt av en kristen å gjøre militærtjeneste.

Av Romerne 13 lærer vi tvert imot at en styresmakt som bærer våpen faktisk er en Guds tjener. Og vi forstår at det er en Guds hensikt med denne bevæpningen: Ondskapen i verden skal holdes i sjakk.

Det prinsippet gjelder både innad i en nasjon og nasjonene i mellom. Det er Ukrainas heltemodige militære innsats som har nektet Russland muligheten til å erobre hovedstaden Kyiv. Det er NATOs våpenmakt som i dag hindrer Vladimir Putins krigsmaskin i å angripe andre land i Sentral- og Vest-Europa. Og det er Israels sterke forsvar som hindrer landets fiender i å utslette verdens eneste jødiske stat.

Flysoldat 140 Selbekks militære tjeneste på Værnes flystasjon var nok ikke noe viktig bidrag til Norges forsvarsevne. Men jeg er likevel stolt over å ha gjort min lille del.