Derfor tror jeg på Bibelens ufeilbarlighet

I 1 Kor 15,3–8 gjengir Paulus en formulering som kan spores til et par år etter Jesu oppstandelse. Formuleringen er en trosbekjennelse, som kortfattet gjengir Jesu død for våre synder og hans oppstandelse fra de døde.

Deretter gjengis en liste over vitnesbyrd som bekrefter påstanden. Først og viktigst blant dem er Skriftene, som forutså det. Nest kommer Peter, som leder for apostlene, samt de andre av de tolv. Deretter fem hundre menn på en gang, hvorav de fleste fortsatt var i live i skrivende stund.

Nettopp det understreker hvor tidlig Paulus skrev første Korinterbrev, når øyenvitnene fortsatt kunne oppsøkes for å bekrefte historien. Til slutt var Paulus selv et øyenvitne om den oppstandne Jesus.

Noen har nok merket seg at listen ikke regner opp noen kvinner, ikke engang når det nettopp var en gruppe kvinner som aller først kom til graven og oppdaget at Jesus var oppstanden. Selv om mange i dag opplever utelatelsen som inkonsekvent, eller til og med usmakelig, må den ses i lys av sin kontekst. For listen er ikke ordnet strengt kronologisk, men etter vitnesbyrdets vekt. Det er en formell dokumentasjon.

Paulus fortsetter å understreke viktigheten av at Jesus er oppstått fra de døde. For det første betyr det at det virkelig finnes oppstandelse fra de døde, og for det andre at det er et slikt håp for oss.

Dersom det ikke skulle være sant, er hele den kristne tro forgjeves. Uten oppstandelsen gir den kristne tro ikke mening. De som fornekter den, kan ikke regnes som kristne. Og nettopp derfor er øyenvitnenes dokumentasjon så viktig.

Guds egen sønn snakker om Skriften

Det er viktig å begynne med Jesu oppstandelse, fordi den bekrefter for oss at Jesus virkelig er den han har sagt at han er: Messias, Den levende Guds sønn, at han er til før Abraham, at han ble sett av profeten Jesajas og at hele verden ble til ved ham (Matt 16,16–17; Joh 8,58; 12,41).

Og nettopp derfor er det også avgjørende å følge med på hvordan Jesus taler om skriftene. Det Jesus går ut fra, må også vi kunne gå ut fra. Fordomsfulle holdninger angående fortidens mennesker og deres intellektuelle evner, kan i det minste ikke gjelde Jesus. Hvis han virkelig er Gud, vet han også hva han snakker om. Så hva sier han?

Hvis vi begynner i Matteus 19, så taler Jesus om hvordan vi skal forstå ekteskapet. Her siterer han både første og andre del av skapelseshistorien, som kun én sammenhengende historie.

Gud skapte dem til mann og kvinne (1 Mos 1,27) og sa at derfor skal mannen forlate far og mor … (1 Mos 2,24). I samme avsnitt snakker Jesus om Moses som en historisk person. Andre steder snakker han også på samme måte om Noah (Matt 24,37–41), Abraham, Isak og Jakob (Matt 22,31f), David (Matt 12,3), Salomo (Matt 12,42), Jesaja (Matt 12,17), Jonas i hvalen (Matt 23,40–41) og flere. Det er tydelig at Jesus holder fram Det gamle testamentes fortellinger som sann historie.

I Bergprekenen snakker Jesus om loven og profetene som noe som står fast, selv om himmel og jord skulle forgå (Matt 5,18). Det er kanskje ikke så rart, for disse skriftene er ikke ordinær litteratur.

De er Guds ord. I Matt 15 siterer Jesus de ti bud, og innleder med «For Gud sa:». Når fariseerne la til regler som overstyrte budene, så satte de «Guds ord» ut av kraft. Det kan ikke være tvil om hva Jesus har lært oss om Skriftens vesen. Skriften er Guds ord, og må forstås som slik. Ikke nok med det, men Guds ord må av nødvendighet bli oppfylt, nettopp fordi det er Guds ord.

Flere ganger hører vi at det Jesus sier og gjør, skjer for at profetordet skal bli oppfylt. (Luk 2,23–24; Matt 26,54.56; Joh 19,28 etc.) Videre gjør han det helt klart at Skriften gir liv, fordi den vitner om ham (Joh 5,39, sml. Mark 10,17–19), og viser at den som ikke kjenner skriftene farer vill (Matt 22,29).

I møte med fariseerne og de skriftlærde er Skriften ofte helt sentral, og begge parter er enige om å gå dit for å få svar (Matt 21,42; Mark 11,17; 12,32f etc.). Jesus anklager derimot fariseerne ofte for kun å legge vekt på enkelte deler av Skriften, mens de overså andre.

De var for opptatt av detaljer når det gjaldt tiende, men så ofte bort fra budet om å elske sin neste som seg selv (Matt 23,23). Jesus viste med sitt forbilde at Skriften skal leses helhetlig, og i kontekst, men alltid som Guds sanne ord.

De som avviker fra Skriften

De som lærer annerledes om Skriften enn det Jesus selv gjør, kan gjerne beskrives med bergprekenens ord som falske profeter. De later som de vil redde kristendommen fra utdaterte holdninger, men da må de også redde kristendommen fra Jesus Kristus. Derfor kaller han dem for ulver i saueham (Matt 7,15).

De har tilsynelatende fine hensikter, men i virkeligheten kan de bare ødelegge. Og Jesus advarer sterkt mot nettopp det. I Matt 18,6 sier han at det bedre å bli senket i havets dyp med en kvernstein rundt halsen, enn å lokke til slikt fall. Det er kraftig kost.

Jeg ser ikke hvordan en kan ta Jesu oppstandelse fra de døde på alvor, og ikke la det få konsekvenser for synet på Skriften. Vi kan ikke vite bedre enn Jesus når det gjelder hans eget ord, ellers var han jo ikke Gud i det hele tatt.

Nettopp derfor kommer jeg til Skriften som Guds hellige, sanne, feilfrie og ufeilbarlige ord.

Bibelselskapet overrakte fire bibler til kong Harald: – Han har et oppriktig engasjement for Bibelen

Ottosen: Teologiprofessoren som reduserer Bibelen til et ekko av sin samtid