Derfor vil ikke Benestad tie

Første gang jeg møtte Øivind Benestad var på en kristen ungdomsfestival i 1996. Han stod på scenen og snakket varmt om kampanjen «Verdt å vente på». Jeg skrev navnet mitt på en liten gul lapp hvor det stod at jeg ville vente med sex til ekteskapet.

Den lille gule lappen

Denne helgen er Benestad blant initiativtakerne til konferansen «Disippelskap i en kjønnsnøytral tid». Under denne overskriften handler konferansen om «Menigheten, familien og Pride».

Det er mer enn 25 år siden det første møtet med Benestad. Engasjementet for kristen samlivs- og seksualetikk har med andre ord fulgt ham lenge.

Arrangerer konferanse om radikal kjønnsteori: – Barn blir utsatt for et enormt press

Og der mange har forandret mening og andre har valgt å bli mer eller mindre tause, har han valgt å opprettholde et offentlig engasjement på dette nokså betente feltet.

For å forstå bakgrunnen for engasjementet er det naturlig å se til navnet på konferansen. Målet er å forstå alle deler av livet i lys av Jesu lære, og å leve som disipler også når det gjelder sex og samliv.

Med 330 påmeldte deltakere ble konferansen langt større enn initiativtakerne hadde ventet. Snittalderen var nok forholdsvis høy, men så likevel ut til å være lavere enn jeg hadde ventet.

Samtidig var det talende nok at arrangørene valgte å holde dørene låst underveis. Alle som ville kunne melde seg på, men arrangørene ville ha oversikt over hvem som var i lokalet av frykt for uro. De hadde også tatt kontakt med politiet på forhånd.

Vi skal ikke overdramatisere dette, men det sier likevel noe om hvor vanskelig det kan være å snakke lavmælt om viktige etiske spørsmål i det angivelige mangfoldets tid.

Øivind Benestad understreket innledningsvis at han og de øvrige deltakerne ikke hater verken homofile, bifile, transseksuelle eller andre, men at de ville snakke positivt om ekteskapet for mann og kvinne, om naturens to kjønn og om barns rett til mor og far – blant annet.

Håpet var, forklarte han, at konferansen kunne dyktiggjøre deltakerne til å bringe «ja-budskap», altså å snakke om det man er for. Han la også vekt på at meningsmotstanderne er elsket av Gud.

Statsviter og lektor Kjell Skartveit holdt dagens første foredrag. Han snakket om at vi har fått «en ny ideologi som truer vår frihet». Denne ideologien har «en klar forståelse av idealsamfunnet», «en klar oppfatning av hva som er galt med samfunnet slik det var» og «en tydelig oppskrift på hvordan vi skal nå idealsamfunnet.»

Det han snakker om blir gjerne omtalt som Pride-ideologien. En åpenbar utfordring er da at de som angivelig står for denne ideologien, ikke uten videre selv kjenner seg igjen i at de gjør det. For finnes det overhodet en Pride-ideologi?

Det spørsmålet kan man belyse på flere måter. Når vi prøver å forstå historien, ser vi gjerne etter generelle og overordnede utviklingstrekk.

Mange bevegelser har oppstått mer eller mindre mot sin vilje. Også flere kristne sammenhenger, for eksempel Metodistkirken, bærer navn som først var karakteristikker fra utsiden.

Samtidig er det neppe sånn at de fleste som går i Pride-tog har satt seg grundig inn i tenkningen til organisasjonen Fri. Derfor skal vi være varsomme med å tillegge mennesker holdninger de ikke har.

På den annen side må vi likevel prøve å analysere det som faktisk skjer og se det i sammenheng. Det er ikke noen enkel øvelse, og heller ikke noe som blir gjort en gang for alle.

Men det er mye som står på spill. Kjønn, samliv, familie og foreldreskap berører noe av dypet i tilværelsen.

At den kristne kirke mener å ha noe å bidra med på så viktige områder i livet, skulle ikke komme som noen overraskelse. Men fordi færre i dag forholder seg til Gud som en autoritet i livet, er det vanskeligere å vinne gehør for at Bibelen kan ha noe å si som skiller seg fra utviklingstrekkene i samtiden.

Det er grunn til å berømme dem som arrangerer denne konferansen. De beveger seg inn på et område med mange og dype fallgruver, og de adresserer et emne også mange kristne vegrer seg for å snakke offentlig om.

Generalsekretær Olof Edsinger i Svenska Evangeliska Alliansen er en annen av konferansens hovedtalere. Han viste fredag formiddag til hvordan både tradisjoner, familiekonstellasjoner, kjønnsroller, verdier og grensen mellom det fysiske og det virtuelle flyter i vår tid.

Med en sterk betoning av individet advarte han mot at den enkelte kan ende opp med å bli opptatt av seg selv. Resultatet kan bli en manglende evne til å håndtere tilværelsens kompleksitet.

Edsinger pekte også på at seksualiteten har fått økt betydning som identitetsmarkør. I lys av det bemerket han at det ikke først og fremst er kirken som bruker mye tid på spørsmål om seksualitet, det er det først og fremst den sekulære kulturen som gjør.

Edsinger understreket at alle har ansvar for å skape respekt for dem som skiller seg ut, og at dette skulle være en hjertesak også for den kristne kirke.

Så sa han noe av det viktigste som ble sagt i løpet av de timene jeg besøkte konferansen, nemlig at det er ulike verdensbilder som møtes. Uenigheten er ikke begrenset til en bestemt sak, og den kan neppe vinnes med logiske argumenter alene.

Det betyr ikke at debatten kan eller bør stoppes. Tvert imot.

Gode ønsker kan føre oss steder vi ikke ønsker å havne. Tenk bare på Facebook. Hvis vi ved etableringen i 2006 hadde visst hvordan denne plattformen ville utvikle seg, kan vi være ganske sikre på at myndigheter i ulike land hadde innført strengere reguleringer.

Når vi snakker om noe så viktig som kjønn og samliv, kan vi ikke nøye oss med å vente og se an hvor utviklingen fører hen. Vi må våge de vanskelige samtalene, og å lytte til ulike standpunkter også når de utfordrer.

«Disipler i en kjønnsnøytral tid» leverte flere viktige bidrag til en slik samtale.