Debatt
Destruktiv klimapolitikk
Dagens lederartikkel 17. oktober kritiserer Regjeringens såkalte klimamål for å være «symbolpolitikk på sitt verste». Ja, det er kritikkverdig å fastholde målsettinger som er utopiske. Og dette hører utvilsomt med når vi skal forstå hvorfor «interessen for klimasaken daler», som nrk.no meldte samme dag.
Som tidligere naturfagslærer er jeg opptatt av at vi mennesker må forvalte naturen på en ansvarlig måte. Og nettopp derfor opprører det meg at norske politikere trumfer igjennom en «klimapolitikk» som ødelegger både natur og samfunnsøkonomi, samtidig som den har liten eller ingen effekt på klimaet.
Annonse
Jeg tenker ikke minst på elektrifisering av oljeinstallasjoner i Nordsjøen og en naiv tro på vindkraft. Kombinasjonen av disse «satsingene» er destruktiv.
Bygging av vindturbiner innebærer i seg selv store utslipp av CO₂, ikke minst knyttet til produksjon av enorme mengder stål og betong, samt etablering av anleggsveier (som skaper store sår i landskapet). De gigantiske rotorbladene lages av miljøfiendtlige materialer, har begrenset levetid, avgir mikroplast, og er vanskelige å resirkulere etter bruk. Forbruk av sjeldne metaller hører også med. De miljømessige utfordringene er betydelige.
Det finnes masse stoff om disse tingene på nettet. For eksempel har organisasjonen Motvind Norge en informativ webside og ditto Facebook-side.
Vindturbiner i drift dreper en god del fugler og store mengder insekter. De lager støy, og de forsøpler vår vakre natur. De representerer et overgrep mot oss alle, og er spesielt problematiske for de som er så uheldige å få disse monstrene i nærheten av seg.
Vi har mangel på elektrisk kraft, sier politikerne, så derfor må vi utplassere tusenvis av vindturbiner både til lands og til havs. Det de unnlater å si, er at i den grad vi faktisk har en kraftkrise, er det noe politikerne selv har stelt i stand.
Politikerne har nemlig latt seg forføre av smarte lobbyister, samt «klimaforkjempere» med Paris-avtale-skylapper, til å gå i gang med å elektrifisere sokkelen (og Melkøya). Produksjon og utplassering av undersjøiske kabler er selvsagt ikke utslippsfritt. Og gassen som i alle år har gjort oljeinstallasjonene selvforsynte med kortreist elektrisk kraft, skal nå i stedet fraktes til utlandet og brennes der. Det er grunn til å spørre om ikke alt dette fører til økte, heller enn reduserte, CO₂-utslipp.
De eneste som har grunn til å glede seg over at milliarder av fellesskapets kroner sløses bort på denne typen symbolpolitikk, er de som nå ler hele veien til banken.
Dette bidrar rimeligvis til økte strømpriser (akkurat slik noen har ønsket seg), hvilket fører til at tusenvis av bedrifter og arbeidsplasser rammes. Samtidig blir alt annet i samfunnet dyrere (mat, klær, oppvarming, etc.), siden energi er en nødvendig innsatsfaktor i all næringsvirksomhet.
Annonse
Dermed får vi økt inflasjon, høyere renter, svakere kronekurs, og andre problemer. Ikke minst går dette hardt ut over barnefamilier med trang økonomi. Jevnfør det nylige NRK-oppslaget om at «stadig flere nordmenn må velge mellom strøm og mat».
Denne utviklingen vil på sikt true velferdsstaten, og politikerne bør snart forstå at det de driver med neppe vil være bærekraftig.
På toppen av det hele har politikerne skapt et system som automatisk fører til fremvekst av såkalt «tilkaringsindustri». Det vil si «næringsvirksomhet» som ikke har realistiske mål om noen gang å bli lønnsom, men som innen de går konkurs rekker å kare til seg mange millioner, i de verste tilfellene mange milliarder, fra fellesskapets midler.
Flere av de urealistiske prosjektene har gitt millionlønninger og enorme bonuser til lederne, før det hele har krasjet med dunder og brak (gjelder f.eks. diverse batterifabrikker). Politikere og byråkrater lar seg lure – gang på gang; bare det liksom har med klimaet å gjøre, går de på limpinnen.
Hele denne miseren er et symptom på at samfunnet styres uten tilstrekkelig forankring i empiri, vitenskap, teknologisk kompetanse og sunn fornuft. Det er alvorlig.
