Det aktive kristenfolkets tredje vei
I stedet for kollektiv utmelding ser vi tegn til et styrket samhold blant aktive konservative kristne i og utenfor Den norske kirke. Det kan bli utfordrende for biskopene.
Blant dem som går til gudstjeneste minst en gang i måneden her i landet, står Bispemøtets uttalelse om homofile ekteskap antakelig lavere i kurs enn den gjør blant Den norske kirkes øvrige medlemmer.
I valget mellom å opptre passivt lojalt, å ytre sin misnøye eller å melde seg ut, har de så langt valgt å nøye seg med å protestere. Samvittigheten tillater dem ikke å tie.
Samtidig ønsker de ikke å forlate kirken de tilhører når, eller selv om, den er i en negativ utvikling. Men når Den norske kirke i overskuelig fremtid ventelig går inn for en eller annen form for aksept av homofile ekteskap, vil dette trolig gi ytterligere næring til det vi kan kalle bedehusfolkets tredje vei.
Fellesskap av trossamfunn
Annonse
I dag og i morgen samles viktige grupper av landets aktive kristenfolk til den første konferansen i regi av Evangelisk Luthersk Nettverk. Nettverket ble etablert i fjor vår, dette er det første større arrangementet de står bak.
Lederne i Misjonssambandet, Normisjon, Indremisjonsforbundet, Frikirken og Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn utgjør ELN - sammen med flere prester i Den norske kirke. De utgjør i seg selv en betydelig bredde i norsk kristenhet.
I høst har vi dessuten sett to ganger at fellesskapet av kristne trossamfunn i Norge har gått sammen, mens Den norske kirkes lederskap har blitt stående utenfor.
Det ble synlig gjennom bønneoppropet før stortingsvalget, og gjennom brevet til Bispemøtet om samlivsteologi.
I og utenfor Den norske kirke
Målt i antall medlemmer, er det ingen ting som tyder på at Den norske kirkes desiderte storebror-stilling vil forandre seg. Om man derimot måler aktive kirkegjengere, er bildet et annet.
Gjennom den kristne kirkes historie har deltakelse vært et viktigere kriterium for medlemskap enn formell registrering.
Trolig er vi allerede langt på vei mot en situasjon hvor det antall mennesker som går jevnlig til gudstjeneste henholdsvis i og utenfor Den norske kirkes sognemenigheter er omtrent like store.
Denne utviklingen har skjedd gradvis, og det finnes foreløpig ikke sikre tall. I tillegg er det et faktum at både Misjonssambandets, Normisjons og Indremisjonsforbundets forsamlinger i overskuelig fremtid mest sannsynlig vil være formelt tilsluttet Den norske kirke.
Laviks råd ikke fulgt
For nærmere 100 år siden skrev daværende Dagen-redaktør Johannes Lavik at misjonsfolket måtte velge. «Enten helt inn i kirken eller helt ut av den. Enten et prinsipielt kirkelig samlingsgrunnlag eller et prinsipielt frikirkelig samlingsgrunnlag.»
I 2013 ser vi at Laviks råd ikke har blitt fulgt, og at man nå på en mer fundamental måte kan være i ferd med å etablere et slags tredje alternativ. Dette går ut på at man fortsetter som medlemmer i Den norske kirke og avstår fra muligheten til å melde seg ut i protest, mens man samtidig etablerer flere og sterkere forsamlingsalternativer utenfor Den norske kirkes sognestruktur.
Parallelt med at man fortsetter samarbeidet lokalt der det er mulig. I ytterste konsekvens kan man se for seg et scenario hvor folkekirken mister flere hyppige gudstjenestedeltakere, og i større grad står igjen med dem som bærer barna sine til dåp, men ellers sjelden er å se søndag formiddag.
En viss signaleffekt
Annonse
Misjonsledere som Ola Tulluan og Erik Furnes har allerede meldt seg ut av Den norske kirke. Øyvind Åsland og Rolf Kjøde har signalisert at et kirkelig ja til homofile vigsler kan være et vendepunkt for Den norske kirke.
En viss signaleffekt ligger det naturligvis i dette. Men så lenge generalsekretærene ikke oppfordrer misjonsfolket til å melde seg ut, og så lenge vi ikke ser noen større bevegelse i samme retning, får markeringene begrenset virkning. Indremisjonsforbundet har gått til det skritt å opprette et eget trossamfunn, men dette har ikke flere medlemmer enn en normalt stor frimenighet i en av de større byene.
Forskjøvet tyngdepunkt
Menighetsplantingsnettverket Dawn undersøkte norsk gudstjenestedeltakelse i 2009. Funnene deres, som rett nok ikke hadde et kvalifisert vitenskapelig grunnlag, tydet på at 113.000 mennesker deltok minst en gang i måneden på gudstjeneste i Den norske kirke, mot 98.000 utenfor.
Kategoriene innenfor og utenfor Den norske kirke er vanskelige å definere, men vi kan altså se for oss et scenario hvor tyngdepunktet i Kristen-Norge blir forskjøvet.
Allianseøkumenikk
Evangelisk Luthersk Nettverk har - som navnet tilsier - ingen ambisjon om å samle hele bredden av Kristen-Norge. Og det er uklart hvilke samlende strukturelle alternativer som finnes for dem som ikke vil akseptere Bispemøtets anbefaling.
Kanskje vil ikke den formelle organiseringen endre seg vesentlig fra den vi kjenner i dag. Men gjennom oppropet foran stortingsvalget og brevet til Bispemøtet ser vi at bredden av Kristen-Norge utenfor Den norske kirkes egne strukturer kan samle seg.
Kanskje er dette en revitalisering av det som har blitt kalt allianseøkumenikk. I hvert fall er det slik at dette fellesskapet av aktive kristne utgjør en betydelig faktor i det kristne Norge, en som Den norske kirkes ledelse ikke kan forholde seg likegyldig til.
