Det amerikanerne kan lære oss om å gi

Tre av fire amerikanere tror at Gud vil de skal ha økonomisk fremgang, skrev Dagen i forrige uke. Bakgrunnen var en fersk undersøkelse fra LifeWay Resarch. Denne konstaterte at herlighetsteologiske oppfatninger er på fremmarsj blant kristne i USA.

Direktør Scott McConnell i LifeWay er bekymret for at flere tror de kan gjøre seg fortjent til materielle velsignelser. Han ser dette i sammenheng med den økonomiske nedturen i USA i kjølvannet av pandemien, med høy inflasjon. McConnell tror mange opplever skyldfølelse fordi de ikke gjør mer for å tjene Gud.

Alle kristne vil være preget av når og hvor de lever. Man skal ikke ha reist mye og møtt kristne i mange andre land, før man merker både fellesskap og forskjellighet. Selv de som har mye felles teologisk, kan oppleve at de sosialt og kulturelt skiller seg fra hverandre.

I USA har den amerikanske drømmen, med sitt håp om økonomisk suksess, vært en viktig faktor i alle år. Man skal ikke skamme seg for å satse stort, og man skal heller ikke skamme seg hvis man lykkes. Tvert imot kan man være både stolt av egen innsats og takknemlig til Gud.

Man skal ikke ha lest mye i Bibelen for å oppdage at en slik livsholdning kan problematiseres. Det er lite Jesus taler så strengt om som Mammon. Og apostelen Paulus kaller trangen til å eie stadig mer for avgudsdyrkelse. Da er det både betenkelig og trist at noen predikanter lover gull og grønne skoger til kristne som gir nok.

Hva skal man da si til fattige kristne, som det finnes suverent flest av i verden? Kristne i det globale Sør lever ofte i ytterst kummerlige kår, selv om de kan være langt mer helhjertede enn sine velfødde trosfeller i det gamle kristne Vesten. Velstandsveksten der har dessverre vært ledsaget av en kraftig åndelig svekkelse.

Jesus påpeker at Gud velsigner både rettferdige og urettferdige. Det finnes ugudelige mennesker som lever i stor luksus, og det finnes gudfryktige som strever med å dekke sine mest grunnleggende behov.

Hvem vil finansiere misjon og kirkeliv?

På den andre siden er det all mulig grunn til å takke Gud for alle gode gaver, også de økonomiske. Den som har hus, mat og klær, samt tilgang til helsetjenester og andre goder, bør ikke se det som noen ulempe. Tvert imot gir det et godt utgangspunkt for å bruke tiden og kreftene sine til å velsigne andre.

Nettopp der har amerikanske kristne ofte en innstilling som vi kunne hatt mer av på vår side av Atlanteren. Siden vi er vant med at staten har økonomisk ansvar for det meste, er det lett å nedtone vårt eget ansvar for mye. Amerikanske kristne vet derimot at hvis det skal bli tilstrekkelig med midler til menighet og misjon, må de sørge for det selv. De kan ikke regne med å bli tilgodesett på offentlige budsjetter.

Man både kan og bør kritisere herlighetsteologi som lover ting som det ikke finnes grunnlag for i Bibelen. Samtidig er det et godt kristent prinsipp at enda viktigere enn å være kritisk, er det å være selvkritisk. I norsk sammenheng er den største faren kanskje at vi i for stor grad lar oss bli en «sur krever», som er opptatt av å få det man har rett på. Det bibelske idealet er å være en «glad giver», som deler med andre av det man er blitt velsignet med.

Færre pastorer i USA anbefaler tiende. Dette svarer norsk pinsetopp