Debatt
Det amerikanske valget og demokratiets krise
Publisert
Sist oppdatert
I mitt bidrag til Dagens I fokus-spalte i mars i år skrev jeg at det amerikanske presidentvalget hadde to kandidater som ikke var kvalifisert for oppgaven. Om den ene kandidaten skrev jeg at han var for gammel. Etter hvert ble det så tydelig for alle at han også ble nødt til å innse det selv og dermed trakk seg fra valget.
Om den andre kandidaten skrev jeg at han er en antidemokrat med fascistiske trekk som, om han vinner, vil bruke posisjonen til å forfølge motstandere, og, om han taper, vil benekte at valget har gått riktig for seg. Det har ikke skjedd noe i mellomtiden som tyder på at den observasjonen var mindre riktig og relevant enn den første, men denne kandidaten har ikke trukket seg.
Annonse
Det som har skjedd i mellomtiden, er at det demokratiske partiet har fått både en presidentkandidat og en visepresidentkandidat som er kvalifisert for oppgaven i den forstand at de er dyktige politikere som respekterer demokratiske institusjoner og kan diskutere politiske spørsmål på en fornuftig måte.
Slik sett burde valgte være enkelt; vi har én kompetent og én inkompetent kandidat. Demokratenes visepresidentkandidat er til og med en jovial lutheraner fra Minnesota som det er lett for mange nordmenn å kjenne seg igjen i. Blir han valgt, vil han være den første lutheraner i USAs presidentskap noensinne.
Et valg med én seriøs kandidat er definitivt bedre enn et valg uten noen, men det er ikke dermed gitt at krisen for det amerikanske demokratiet er over. Konsekvensen av valget vil enten bli fire nye Trump-år eller en ny, lang periode med mer eller mindre effektive forsøk på å bestride valgresultatet.
Dessuten er et valg med bare én seriøs kandidat i seg selv et demokratisk problem. Harris/Walz-duoen inntar i flere spørsmål standpunkt som inviterer til motsigelse og seriøs debatt. Slik situasjonen nå er, får de ikke det. Det republikanske partiet har solgt sin sjel til en ramlende tomtønne som er god til å telle tilhengere og sjikanere motstandere, men som har svært lite annet å komme med.
Trump-epoken i amerikansk politikk har derfor én stor taper, og det er det republikanske partiet. Det bidrar ikke lenger til en seriøs politisk samtale, og uten den samtalen dør demokratiet. Om det er mulig å gjenreise det republikansk partiet som en verdig deltager i amerikansk samfunnsliv og hvor lang tid det eventuelt vil ta, vet ingen i dag. Men skal det amerikanske demokratiet ha en framtid, er det det som må skje. Det håper jeg også demokratene er klar over.
