Det betyr noe hvis en norsk diplomat dukker opp i en rettssal, når en pakistansk kristen står anklaget for blasfemi

Det er ti år siden Utenriksdepartementet la frem den første veilederen for utenrikstjenestens arbeid med tros- og livssynsminoriteters rettigheter.

Dette var en milepæl. Det var en anerkjennelse av at religiøs tro er viktig for innbyggerne i mange av verdens land. Viktigere enn diplomater fra stadig mer sekulariserte Norge kan ha vanskelig for å ta inn over seg.

Men mest var veilederen en anerkjennelse av at brudd på trosfriheten og religiøst motivert forfølgelse er et omfattende problem i svært mange land.

I årene som har gått, har problemene økt. Den amerikanske trosfrihetskommisjonen (USCIRF), som hvert år gir amerikansk UD råd om trosfrihet, konkluderer med at forholdene for trosfrihet svekkes i verden.

Organisasjonen Åpne Dører, som arbeider for å hjelpe forfulgte kristne, sier det samme.

Signalene fra Pew Research Center, som kartlegger hvordan stater, grupper og sivilsamfunn legger restriksjoner på menneskers trosfrihet, peker også i denne retningen.

Den siste rapporten til Pew viste blant annet at myndighetene i noen av verdens mest folkerike land, som Kina, India, Indonesia og Pakistan legger sterke eller svært sterke restriksjoner på det religiøse livet.

Folk blir altså diskriminert og forfulgt på grunn av troen over hele kloden. Norsk UD har all grunn til å følge med på utviklingen.

Derfor var det på sin plass at UD nylig presenterte en oppdatert versjon av veilederen. To temaer har fått økt oppmerksomhet i den siste versjonen. Det ene gjelder betydningen av kjønn og likestilling i arbeidet med tros- og livssynsfrihet.

Stefanusalliansen og Åpne Dører er blant dem som har satt søkelys på at kvinner rammes særlig hardt der religiøs forfølgelse skjer. De rammes både fordi de er kvinner og fordi de tilhører en religiøs minoritet.

Noen ganger blir kvinner også trippelt diskriminert, fordi de opplever undertrykkelse innen sine egne religiøse sammenhenger – som i sammenhenger der kjønnslemlestelse eller krav om full tildekkelse er del av kulturen.

Kjønn og likestilling i arbeidet med tros- og livssynsfrihet er langt fra ukomplisert. «Globalt arbeider vi for å beskytte og styrke det normative rammeverket for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR)», heter det i veilederen.

Blant målene Norge vil fremme, er skeives rettigheter og tilgangen til trygge aborter. For mange trossamfunn, både blant kristne og muslimer, vil en del av disse målene være umulige å slutte opp om.

Da kan en komme i en situasjon der Norges tydelige agenda for LHBTQ-rettigheter og abort gjør det vanskelig å få gjennomslag i arbeidet for kvinners trosfrihet.

Det andre temaet som vies større oppmerksomhet i den nye veilederen, gjelder ytringsfrihetens møte med tros- og livssynsfrihet.

Selv om ytringsfrihet regnes som en forutsetning for tros- og samvittighetsfriheten, oppstår det ikke sjelden uenighet i skjæringspunktet mellom disse to rettighetene. Et eksempel kan være når forbud mot blasfemi hemmer folks rett til å diskutere eller kritisere religion.

Så hvorfor bør UD ha greie på trosfrihet? Jo, fordi UD ved sin tilstedeværelse i mange av verdens land, også i land der det skjer alvorlige brudd på religionsfriheten, har en unik mulighet til å komme med innspill til myndighetene i disse landene og støtte ofre og forkjempere for trosfrihet.

Det betyr noe hvis en norsk diplomat dukker opp i en rettssal, når en pakistansk kristen står anklaget for blasfemi.

Det kan bety noe hvis den norske utenrikstjenesten krever at menneskerettighetsadvokater skal være trygge når de utfører jobben sin i land der advokater lever farlig. Og at tros- og livsynsfrihet blir et tema når en møter politiske ledere.

Respekt for trosfrihet må være et krav når norsk bistand fordeles. Og trosfrihet er et naturlig tema når Norge kommer med innspill til ulike land gjennom FNs menneskerettighetsråds system med Universal Periodic Review (UPR), der alle FNs medlemsland jevnlig må svare på spørsmål om hvordan det står til med menneskerettighetene på hjemmebane. Listen kan gjøres mye lenger.

Utenrikstjenesten kan gjøre mye for å øke respekten for tros- og livsynsfriheten i de landene man er representert, forutsatt at man har kunnskap om temaet og setter seg inn i forholdene i det enkelte land.