Det blir ingen konservativ biskop i Oslo

Overskriften er ingen bombe. Det gjelder etterfølger etter biskop Kari Veiteberg i Oslo bispedømme. Slik tilstanden i Den norske kirke har utviklet seg gir det ikke gode odds å tippe at den biskop som overtar fra årsskiftet 2024/25 blir en radikal teolog, som i teologi og politikk ligger nær opp til det som har vært. Eventuelt med et knepp til venstre for det. En som vil fremstå som en støttespiller for Åpen Folkekirke.

En biskop vil det mest sannsynlig bli som har proklamert sitt syn på det som skjer i Midtøsten og som generelt har liten sans for Israel. De siste årene har vi fått et bispekollegium med deltagere som ligner mer og mer på hverandre. Man står til venstre for midten, og kanskje, med ett unntak, støtter det ene av kirkens to syn når det gjelder samlivsspørsmål og i det, vigsel av en mann til en mann og en kvinne til kvinne.

Etter kirkevalget – alt vel?

Den klassiske kristendom er representert i styrende organer av Frimodig kirke, Bønnelisten og noen enkeltindivider. De føyses, mer eller mindre elegant, til side i de diskusjoner og voteringer som setter kompasskursen for Den norske kirke. Så høres enkelte forsiktige stemmer som forteller oss at vi har to likestilte syn i de saker som har delt kirken. Sitater fra Kirkemøtet holdes frem av typen:

«Kirken skal ta høyde for at begge syn skal gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse» (sitat fra vedtaket i Kirkemøtet 2016).

Det syndromet som forskere tidligere har sagt at noen LHBT+ personer plages av, «minoritetsstress», kan nå like gjerne ramme de som er strengt konservative i våre menigheter. Er vi der at vi også kan ta i bruk diskriminerings-begrepet for å inkludere oss som er kommet frem til at den klassiske kristne tro burde vært rådende i «folkekirken»?

Tåler kirken usannhet?

Vi har hatt en evaluering av dagens ordning for å tilsette biskop. En utredning som Kirkerådet skal se nærmere på i sitt mars-møte. Når jeg leser disse ordninger med en erfaringsbakgrunn med 30 år i lederutvelgelse og evaluering av ledergrupper, i næringslivet så vel som i det offentlige, blir jeg forskrekket. Rekrutteringsprosessen er innviklet med så mange instanser som skal på banen, med nomineringer og etter-nomineringer herfra og derfra, høringer fra de rareste instanser, en usannsynlig lang rekke med habilitetsprosedyrer, kompliserte avstemminger på flere nivåer og mye annet. Et overbyråkratisert spill.

Så vil noen lese dette som en veldig grundig ordning. Men er det hele bare et prokuratorgrep? Er utfallet gitt, slik at en liberal teolog entrer arenaen? Når vi leser noen kandidaters refleksjoner etter selv å ha vært inni denne byråkratiske mølle, ser vi at flere ikke engang skjønner hva som har foregått; og de bare angrer bittert at de i det hele tatt sa ja til være med på karusellen. Det kan synes som en skinn-prosess i og med at den «likestilte» kirke alltid ender opp med å velge ut en radikal biskop. En som har beina godt plantet i bispeflertallets syn om at ekteskapet ikke lenger er forbeholdt det Bibelen fremhever som rett, mellom én mann og én kvinne.

Tusenvis av mennesker kjenner seg rett og slett ikke igjen i kirken

Både det jeg har sett i praksis som virker best i ledergruppe-sammensetning, og det flere organisasjons-forskere bekrefter, gjør meg betenkt: En ledergruppe med deltagere som har ulikt ståsted, litt alternativ innfallsvinkel, og til og med ulikt syn i vanskelige saker, fungerer best. Slik det er nå kan vi komme i tvil om beslutnings-kvaliteten i gruppen av biskoper er optimal. Etter å ha lest utallige avisintervjuer med de siste 5-6 nye biskoper er det sikkert at de ligner for mye på hverandre, og på de som var der fra før. Kan man bli et vinner-team slik? Hvor er motstemmene, de litt friske meninger fra biskoper som går på tvers av gruppens standarder? Har den indre solidaritet kneblet meningene?

Det er derfor jeg har et forslag: For å unngå mistanken om klonings-tendens i kirkens ledergruppe – kunne Preses og Kirkerådets leder allerede innstilt seg på at man skal tenke større i spørsmålet om ny biskop i Oslo? Hva med å sette som premiss at han eller hun som kommer i stolen skal være en sterk teolog og god kristen, men en som likevel representerer noe annet enn det som er der fra før? En som selvsagt skal ha en god skriftlig og muntlig fremstillingsevne, kontaktskapende egenskaper mot begge leire i den todelte kirken, men ellers litt divergerende syn i sentrale saker. En som har politisk teft, men hvor politikken ikke blir underordnet forkynnelsen om hva vi mennesker skal gjøre for å bli en Jesus-etterfølger. En som klargjør hvordan vi finner veien mot det evige liv. En som respekterer alle, også de som står på andre siden i dialogen om ekteskapet og hvorvidt homofili er en synd i Guds øyne.

Oslo-bispens varslede avgang: – Har opplevd henne som svært bibelkritisk

En sterk person må dette være som kan sitte rundt bordet til Preses og tåle at på de andre stolene sitter biskoper med totalt andre oppfatninger.

Kirkeråd og Bispekollegium gis en oppfordring om å ta en sjanse på en spennende rekruttering. Gjøre noe som kan skape diskusjoner, men som faktisk kan føre kirken videre frem. Flere hundre tusen medlemmer over hele landet ville applaudere noe slikt. Da må kirkeledelsen leve med store doser med kritikk, men det klarer de. Det kunne, om intet annet, vise at det som i dokument etter dokument skrives om to sidestilte syn var noe annet enn ord. I dag har jeg mistanke om at det klassiske, bibeltro synet er henvist til et hjørne i skyggen.

I det siste kirkevalget, hvor noen positive endringer tross alt skjedde, er det store bildet at situasjonen er sementert. For balanse og for troverdighet i Den norske kirke: Gjør noe som oppleves nytt med utnevnelse av den neste biskop i Oslo Bispedømme! De statistiske data vi observerer om Den norske kirkes oppslutning og utmeldingstakten bør bekymre mye. Nok en ansettelse som bygger opp om det ene syn viser mange av oss straka vegen ut av kirken. Er denne fare for nedbygging blitt mindre viktig enn å få et unisont bispekollegium?

Paulus, Vår Herres tydelige talerør, bruker mange ord på å advare mot at de fastlåste meninger vil ødelegge kirken. Vi må virkelig be Vår Gud om tilgivelse for det som skjer i Den norske kirke.