Det bør være plass til en Truls i KrF

KrFs mann øverst i nord er en fargerik person. Fylkesleder i Troms og Finnmark KrF, Truls Olufsen-Mehus, får langt større oppmerksomhet enn det både oppslutningen i valg og støtten internt i partiet strengt tatt skulle tilsi.

Den posisjonen har han oppnådd ikke minst gjennom kløktig bruk av sosiale medier kombinert med en nese for debattskapende utspill. I Truls Olufsen-Mehus har KrF også en stemme som kan appellere til enkelte velgere som har meldt eller lurer på å melde overgang til Partiet De Kristne.

Hans godt formulerte kritikk mot Pride-bevegelsens ideologi kan nok mange på KrF-grasrota nikke anerkjennende til. Særlig fordi topplanet i partiet tilsynelatende ikke tør å ta i denne problematikken lenger, selv ikke med ildtang.

I andre saker er det mindre grunn til å være imponert. Truls Olufsen-Mehus har flørtet med konspiratorisk tankegods i vaksinedebatten. Og han har også uttrykt støtte til det famøse russisk-vennlige utspillet til nestleder i Trøndelag KrF, Daniel Myhren Hovind. Dette siste er spesielt grovt, og vi har stor forståelse for at det reageres kraftig både mot selve innlegget og støtten det fikk fra Olufsen-Mehus.

Det vi imidlertid ikke har noen sympati for er den anbefalingen som nå kommer fra Vårt Lands kommentator Emil Andre Erstad om å vurdere å ekskludere den omstridte fylkeslederen i nord. Den politiske renovatøren Erstad minner om at KrF fikk en eksklusjonsparagraf i 2019. Og han skriver overraskende nok at «KrF har kanskje noko å lære av korleis Frp har handtert partifolk med for ekstreme meiningar».

Det tror vi neppe KrF har. Og vi har i det hele tatt vanskelig for å se for oss KrF-leder Olaug Bollestad opptre som en slags kristelig og kvinnelig utgave av Carl I. Hagen og lempe folk med avvikende meninger ut av partiet.

I så måte er vi nok mer enig med partiets tidligere informasjonssjef, Nils-Petter Enstad. Han påpeker at det eventuelle læringsgrunnlaget i så fall måtte være «hvordan man ikke skal opptre mot partimedlemmer». Det er godt sagt.

Vår analyse er egentlig diametralt motsatt av Erstads. I sin kommentar skriver han at det er en grense for hvor mange meninger partiet kan romme dersom KrF skal ha sjanse til å komme over sperregrensen igjen. Vi mener vel heller at noe av partiets problem nettopp er den avskallingen de har opplevd de siste årene. Det allianseprosjektet som KrF i sin natur skal være, har blitt utfordret. Samholdet har blitt satt på prøve. Ikke minst viste det såkalte retningsvalget i 2018, der Emil Andre Erstad for øvrig selv var en av de sentrale aktørene, seg å bli en sterkt splittende affære.

Etter vår mening er noe av det siste KrF nå trenger, enda en runde med oppsplitting og spetakkel. Vi forstår rett og slett ikke hvordan det skal hjelpe et KrF i velgerknipe at enda flere får beskjed om at det ikke er plass for dem i partiet.