Det brenner fortsatt i islams hus

Dette er et svar på innlegget «Selbekk Bagatelliserer muslimhat» av Mohammad Usman Rana, som stod på trykk i VG onsdag 9. august.

-----

Hovedproblemet med begrepet islamofobi er at det blander kritikk mot religionen islam med hat og uvilje mot religionens trosbekjennere. I sin svarartikkel til meg i VG 9. august bruker Mohammed Usman Rana ikke mer enn tre setninger før han selv plumper skikkelig uti.

Det gjør Rana når han i artikkelens første avsnitt setter likhetstegn mellom det jeg skrev om at «den europeiske skepsisen mot islam er høyst forståelig» og Trump-rådgiver Michael Flynns uttalelse om at «frykt for muslimer er rasjonelt».

Dermed illustrerer han - sikkert ufrivillig - mitt poeng om hvorfor man bør slutte å bruke islamofobi-begrepet. Nei, Rana, det er ikke sånn at skepsis mot islam er det samme som frykt for muslimer. Det er religiøs hersketeknikk å påstå det. Dessuten er det en intellektuell kortslutning.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Islamkritikk og muslimhat er to helt forskjellige ting. Den første er livsviktig. Den andre er livsfarlig.

Jeg har selv en tro, en kristen sådan. Det mangler ikke på folk som gir uttrykk både for skepsis, forakt og til og med avsky for den troen jeg bekjenner meg til. Helt greit, det. Vi har en lang og god tradisjon for kristendomskritikk her i landet. Religioner og religiøse samfunn har godt av å bli utfordret. Det fører samfunnet fremover.

Og uansett: Jeg går da ikke rundt og tror at kritikere av den kristne religionen hater meg eller andre kristne. Jeg mistenker ikke ateister, humanetikere eller Hedningsamfunnets medlemmer for å mislike meg som person fordi jeg har en kristen tro. Noen av dem synes kanskje til og med at jeg er en grei kar på tross av mitt trosmessige ståsted.

Men av en eller annen grunn virker det som Muhammed Usman Rana har gjort nettopp denne kortslutningen. At han tror at jeg og andre som tillater oss å være kritiske til islam automatisk har en iboende uvilje mot muslimer.

Det mest skuffende med Rana anno 2017 er at han ser ut til å ha forlatt det konstruktive sporet han var inne på for et par år siden. Jeg var en av de som ble imponert over den kronikken om brannen i islams hus som han skrev etter angrepet mot bladet Charlie Hebdo i Paris i januar 2015.

Endelig en islamsk lederskikkelse som turde å ta selvkritikk. Endelig en muslimsk religiøs samfunnsdebattant som hadde mot til å innrømme det de fleste andre har sett for lenge siden. At det ikke holder å messe frem mantraet om at «islam har ingen ting med terror å gjøre». I stedet må også muslimer erkjenne fakta.

Terror utført i Allahs og profetens navn har faktisk noe med religionen deres å gjøre. De må rett og slett forstå «hvilken dyp krise verdens muslimer befinner seg i», slik Rana ordlegger seg. Det er i deres hus det brenner og det er bare de selv som kan bekjempe flammene.

Men nå virker det som Muhammed Usman Rana har gitt opp å være brannmann i islams hus. I stedet har han blitt mer opptatt av å mistenkeliggjøre islamkritikere.

Det er beklagelig, fordi brannen jo langt fra er slokket. Det brenner faktisk friskere enn noen gang. Fredens religion har foreløpig ikke brakt fred til vår del av verden, men noe ganske annet.

Siden starten av 2015 er hundrevis av mennesker drept på våre gater i islams navn akkompagnert av terroristene høylydte proklamasjoner av Allahs storhet. Biler har pløyd inn i menneskemasser i Nice, London og Berlin. Flyplasser er angrepet i Brussel og Istanbul. Homofile ble massakrert i Forth Lauderdale. Barn ble sprengt i stykker i Manchester. En prest fikk strupen skåret over i kirken sin utenfor Rouen.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Også København og Stockholm er rammet av islamismens svarte dødsengler. Oslo er faktisk den eneste skandinaviske hovedstaden som ikke har blitt utsatt for et jihadistisk terrorangrep siden Rana skrev sin kronikk.

Vi har et akutt behov for å komme til bunns i bakgrunnen for den ekstreme voldsromantikken i deler av islam. For å klare det trenger vi å bevege oss inn mot religionens kjerne, profeten Muhammed selv. Den islamske tro har nemlig en faktor som er fraværende i de andre verdensreligionene, en hærfører og en krigens mann som religionsstifter.

Den historiske Muhammed beordret massakre og henrettelse av krigsfanger. Han befalte sine etterfølgere å spre troen ved hjelp av våpenmakt, erobring og krigføring.

Dessverre blir voldsutøvelsen i Muhammeds eget liv og samtid mer enn bare historiske hendelser fra en svunnet tid. For enkelte muslimer blir profetens halshugginger i den arabiske ørken for 1400 år siden også eksempler til etterfølgelse. Her og nå.

Det er åpenbart en kjempebehov for at denne ekstremismen blir kritisert og utfordret innenfra. Fra ansvarlige muslimske ledere, som for eksempel Mohammed Usman Rana. Vi trenger folk inne i islams hus som tar avstand fra profetens voldsbruk.

Islamkritikk fra utsiden er viktig. Men det er ikke nok.

Det holder ikke med brannmann Sam. Vi trenger også en brannmann Mohammed.