Det Dagen og Fri er enige om

Selv om mye fortsatt er uklart rundt Zaniar Matapours voldsorgie i Oslo-natten, tyder det meste på at vi står overfor et islamistisk inspirert terrorangrep spesielt rettet mot homofile. Og det skjedde altså bare timer før Pride-marsjen skulle gå av stabelen i hovedstaden.

Det er ingen hemmelighet at denne avisen på lederplass opp gjennom årene har stått i mange harde ordskifter med de homofiles bevegelse, Fri. Vi har stått - og står fortsatt - på hver vår side i sentrale politiske spørsmål som ekteskapslov, surrogati, et tredje kjønn, kjønnskifte og så videre.

I et polemisk ordskifte har frontene en tendens til å bli harde. De livsviktige spørsmålene som man faktisk er helt enig om, kan lett havne i skyggen. Og mer i skyggen enn de burde vært.

Derfor skal denne lederen utelukkende handle om det vi er enige med den homofile bevegelsen om.

Dette er for så vidt ikke noe nytt. Vi har understreket solidariteten med homofile en rekke ganger, også når det nasjonale nyhetsbildet ikke har vært like dramatisk som det er denne gangen. Se for eksempel her, her og her.

Det er for det første viktig å huske på at den moderne homobevegelsen ble født som en fullt forståelig reaksjon mot nettopp voldelige angrep på homofile. I disse dager markeres årsdagen for det såkalte Stonewall-opprøret i New York i 1969. Politiet hadde i lang tid trakassert det homofile miljøet i byen, men etter en razzia mot homobaren Stonewall Inn hadde de homofile fått nok og gjorde motstand. Disse opptøyene regnes som starten på den internasjonale homobevegelsen.

Den organiserte kampen mot vold, forfølgelse og trakassering har pågått siden. Og den er dessverre langt fra vunnet. Mange homofile og transpersoner lever fortsatt i frykt for fysisk vold på gaten. Eller fra myndighetene.

I mange deler av verden går utviklingen faktisk i feil retning. Åtte land har dødsstraff for homofili som en del av lovverket sitt. Et av dem er Iran, som forøvrig er opprinnelseslandet til Oslo-terroristen Zaniar Matapour. Der ble to homofile henrettet tidligere i år.

Samtlige av nasjonene som straffer homofili med døden, er muslimske. Men også i kristne land som Uganda og Tanzania forfølges homofile av myndighetene. Den ugan­dis­ke Rafto-pris­vin­ner Frank Mu­gis­ha har tidliger fortalt her i Dagen at krist­ne i landet hans bi­drar til å skape en «homo­fob lyn­sje­stem­ning».

Det er dessuten grunn til å være urolig for en ganske klar internasjonal tendens: I land der demokratiet er i tilbakegang, så er homofile ofte blant de første som kommer under press. Akkurat nå er det tydelig i for eksempel Russland og Polen. Så sent som i helgen ble Pride-demonstranter arrestert av tyrkisk politi i Istanbul.

Også Norge har en mørk forhistorie med kriminalisering av homofile. Frem til 1972 var homofile handlinger mellom menn straffbare med opptil et halvt års fengsel.

Dette viktige 50-årsminnet for avkriminalisering skulle markeres under Oslo Pride i helgen. Men terroristen sørget for det ikke blir noe av. I stedet avholdes det en sørge- og minnesmarkering på Rådhusplassen.

At marsjen ble avlyst etter råd fra politiet var et alvorlig inngrep i ytrings-, forsamlings- og demonstrasjonsfriheten. Det er ingen grunn til å late som noe annet, selv om det sikkert lå gode sikkerhetsvurderinger til grunn for avgjørelsen. Uansett: Når så grunnleggende rettigheter blir innskrenket, må det ikke tas lett på.

For vi mener faktisk at det er viktig at det arrangeres Pride-tog, både i Norge og rundt omkring i verden. Det er av stor betydning at også seksuelle minoriteter blir sett, hørt og forstått. Og det synes vi altså selv om vi for egen del ikke finner det naturlig å delta i marsjen.