Det digitale eksperiment

I et dikt av André Bjerke kommer den aldrende Mons med et hjertesukk om at «tidene har visst fostret en litt raskere museart».

Mange er i dag kjappe til å trykke på knapper og apper og gjøre en masse oppgaver på en måte som andre igjen ikke greier å følge med på. Men er de klokere? Nei. Blir oppgaven bedre utført? Neppe. Er de raskere? Absolutt ikke.

Det er allerede målbart at den nye musearten har fått nedsatt sitt tempo sammenlignet med hva de gamle musene fikk til i sine glansdager. For de nye musene har blitt ofre for et altoppslukende eksperiment som kalles digitalisering.

Den tyske hjerneforskeren og psykiateren Manfred Spitzer, forfatter av boken «Digital demens: Alt om hvordan digitale medier virker på deg og barna dine», hevder at samfunnet er på ville veier når det tillater innføring av pc-er og nettbrett i barneskolen. Langt fra å fremme læring, virker de digitale mediene hemmende for samme.

Læring forutsetter en aktiv interaksjon mellom hjerne, kropp og sinn. Først da settes spor i bevisstheten som har å gjøre med dannelsen av den hukommelsesmaterie som er vesentlig for å danne byggverk på forskjellige områder.

Man hører ofte at det er viktig å introdusere barn for digitale medier så tidlig som mulig, da dette er fremtiden. Fremtiden for hva? Undersøkelser viser at å trykke på et nettbrett og eksponeres for korte videoer og en masse pling og plong bare gjør barna rastløse, slitne og ukonsentrerte. Gi dem en pc, og de spiller spill. Hva skal de med det?

Faglige ferdigheter lider; i mange undersøkelser konkluderes det med at skoleresultatene har blitt dårligere. Allerede i 2009 konkluderte en gruppe av portugisiske og amerikanske forskere at skoleresultatene på 900 skoler hadde vist en nedgang fra 2005, da undersøkelsen startet.

Barn trenger interaksjon og kommunikasjon med levende mennesker for å utvikle språk og sosiale ferdigheter. Å spille ball mot en død vegg blir det ikke fotball av, man lærer i høyden å treffe ballen med ulike vinklinger på ankelen. Likeledes blir det ikke læring av å sitte og glo på en skjerm hvor man bare er en passiv tilskuer. For hva er det egentlig som skjer når hjernen blir utsatt for læring? Jo, det danner seg spor, spor som er uvurderlige når du skal stake opp løyper videre fremover.

Hvis vi ikke gjør bruk av hjernen, oppstår det ingen spor, og da lærer vi null og niks. Hvis informasjonen vi oppsøker entrer oss via fingertuppene og ikke gjennom hjernen, slettes den like fort som den kommer inn.

Har man tilegnet seg en viss kunnskapsmengde om noe i forveien, er internettsøk glimrende for å legge tilleggsinformasjon til en base som vi i utgangspunktet har bygget opp ved tradisjonell læring.

Pugging er langt fra så ueffent som mange synes å tro, det er tvert imot en kilde til både varig kunnskap og språklige strukturer. Biter og brokker om ditt og datt slått opp på Google er nettopp det: biter og brokker, altså løsrevne fragmenter av noe som mangler sammenhenger og overbygninger.

Og hva med evnen til å abstrahere (trekke fra, skille ut)? Gamle professor Bjelke på historisk-filosofisk fakultet (1970-årene) gjorde hva han kunne for å få dette inn i skallen på studenter som heller satt og leste Dagbladet i smug. Det var kult å betrakte ex.phil. som et ork, men hadde de giddet å høre etter, hadde de kanskje fått åpnet noen dører.

De dørene er nå smelt igjen for godt; de har ingen ting i den digitale virkelighet å gjøre, for her er det stumper og stykker som ruler. Lengre resonnementer kan du glemme, fullførte setninger uten avbrytelser fra en eller annen elektronisk dippedutt likeså.

Hva skjer når man ikke bruker hjernen? Svar: Den skrumper inn. Manfred Spitzer refererer til studier som viser til at hjernen vokser i de funksjonene der man trenger den, altså der den blir brukt. Det omvendte gjelder også.

Det er mange ensomme små ulver der ute i dag. Mange foreldre trøster seg med at ungene deres har kamerater som de er sammen med etter skoletid. Men hva gjør de? Spiller spill. Ofte voldelige spill. Så hyggelig.

Ungdommer er overtrøtte på skolen etter å ha sittet hele natta og kost seg med drapsspill og skutt ned så mange fiender som mulig. Mange hevder at dette overhodet ikke influerer på deres psyke. Nei vel. Vi vet alle altfor godt og altfor mye om hvor rå verden har blitt og om mobbing og trakassering på nettet. Det kommer visst ikke helt ut av det blå.

Forsker frikjenner unges høye skjermbruk: – Ikke alle kan kutte ut mobilen

Det som er virkelig skummelt med digitaliseringen som er i ferd med å ta kvelertak på oss, er at den virker lammende for motivasjonen for å gjøre andre ting. Når de voksne i en familie bruker store deler av døgnet på spill eller sosiale medier, blir dessuten matinntaket deretter.

Alle vet hvor viktig det er for barns utvikling at de får næringsrik mat, men det blir for mye av et ork å planlegge, lage sunn kost og holde regelmessige måltider.

Beiting fra en pappkartong levert på døra bestående av feit mat blir resultatet. Og så lurer man på hvor fedmeepidemien kommer fra? Det er et stort og aktuelt spørsmål i dag, men lite å lure på: Dårlig mat og stillesitting resulterer uvegerlig i overvekt, og da reagerer kroppen med å bli overømfintlig på insulin.

Her spiller bukspyttkjertelen en stjernerolle; den skal sørge for at energien fra maten fordeles til kroppens celler. Blir det dårlig balanse her, når ikke energien fram til kroppscellene, men holder seg i blodet. Et høyt blodsukkernivå er ikke å spøke med, det kan føre til diverse dødelige sykdommer. Og er man overvektig allerede som barn, får organismen rikelig med tid til å utvikle alle kroniske følgelidelser.

Det er tydelig at noen begynner å få nok. Her er fire overskrifter fra de siste to ukene i februar:

«Den misforståtte digitaliseringen av skolen» (Per Riis, trebarnsfar i IT-bransjen, Aftenposten 6.2.)

«Jeg vil digitalt avruses for å kunne leve igjen» (Svein Wilhelm Nessa, trebarnsfar, byggingeniør og mattelærer, Aftenposten 8.2.)

«Jeg er aller mest redd for at barnas mobilbruk er fullstendig bortkastet menneskelig potensial» (Birger Emanuelsen, forfatter, Aftenposten 13.2.)

«Det som skjer er hårreisende» (Sunniva Knoph Ødegaard, tobarnsmor, tidligere lærer og IT-utvikler, Romerikes Blad 16.2.)

Katten Mons kan notere seg at tidene ikke har fostret en raskere museart. Altfor mange barn og unge i dag er altfor slappe. Det er bare å se på måten de beveger seg på.

Skal vi få ungene opp i trærne igjen og kladdebøkene tilbake på pultene?