Det er behov for NLA – også om man luker i verdigrunnlaget

Utgangspunktet for min kampanje for NLA er at lærerutdanningene ved høgskolen i høst bare fikk fylt ca 20 prosent av studieplassene, og at 13 andre studier hadde svak søkning. Innen feltet lærere og lærerutdanning kom det imidlertid nye tall før jul, og et nytt forslag om opptaksregler. Begge deler er av betydning for NLA.

Nye tall viser at lærermangelen øker, med ca sju prosent på landbasis, men med hele 50 prosent der den er verst, i småskolen (trinn 1-4) i Troms og Finnmark. Der er den nå tre ganger så høy som den var for ca ti år siden. I det gamle Troms er det på dette trinnet fra i fjor til i år en forverring i 70 prosent av kommunene.

Det jeg har kalt rasjoneringen av lærere, i form av høye opptakskrav som ikke er bærekraftige, kan opphøre i 2028, etter at et offentlig utvalg nå har foreslått å fjerne karakterkravene. Når de lave fremmøte-tallene til lærerutdanning, også andre steder enn NLA, og den økende lærermangelen slår inn hos sentrale aktører, vil forslaget ha gode sjanser til å bli vedtatt, forhåpentligvis med virkning fra opptaket i 2023. Da vil alle som ønsker det kunne bli tatt opp på NLAs lærerutdanninger.

Staten vil derfor kunne være interessert i å holde liv i flest mulig lærerutdanningstilbud, til studenttallet tar seg opp. For den sittende statsråd gjelder det særlig hans hjertebarn Nesna, som neppe er liv laga med dagens opptakskrav, selv om statsråden har beskyttet studiestedet med en egen kongelig resolusjon.

NLAs lærerutdanning kan dermed komme i samme situasjon som fikentreet som ikke bar frukt: Selv om studenttallet er faretruende lavt i år, og statsråden skulle bli fristet til å hugge det ned, eller i hvert fall ikke vanne det, kan NLA si som gartneren: «Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang.»

Slik høyere utdanning er finansiert, trengs det nemlig ikke forslag fra Rødt om å fjerne tilskuddet til NLA, for å hemme NLAs virksomhet. Sjefsredaktørens sterke oppgjør med Rødt (Dagen 6.12.) er i dette perspektivet som å skyte (rød)spurv med kanoner: Tilskuddene vil forvitre i takt med studenttallet.

Jeg tror NLA bør konsentrere seg om graving, eller kanskje snarere luking, og da i verdidokumentet. Formuleringen om ekteskapet synes å være det som i gamle dager het en ‘anstøtssten’ og som nå vel heter snublesten. Det gamle uttrykket fremtrer som mer dekkende: Studentene snubler ikke på sin mulige vei til NLA; svært mange støtes bort av en ideologi som ikke bare er dem fremmed, men som de også for enhver pris ikke vil bli tatt til inntekt for. Derfor bør NLA nå ta en debatt om ikke tiden er inne til å luke ekteskaps-formuleringen bort.

Det har undret meg at ikke aktører ved NLA eller i dets styre har tatt ordet i debatten, etter at rektor nærmest spilte seg selv sjakk matt ved å manipulere sitater – jeg hadde i mitt første innlegg (Dagen 9.11.) gitt en svært nyansert fremstilling av student-tilstrømningen ved NLA, som rektor karikerte ved å si at jeg hadde hevdet at «NLA er nesten tomt for studenter» (Dagen 15.11.).

Det som senere har kommet, er først og fremst uklare utlegninger om menneskerettigheter og om at ekteskapet ikke er for alle, utlegninger som for meg fremtrer som svært lite relevante for utgangspunktet, at student-tilstrømningen svikter. Dette er utlegninger som ikke er kommet fra NLA. De synes å skulle forsvare NLAs anstøtssten.

Et innlegg fra Kleppa 20.12. går mer rett på sak. Etter å ha påpekt at NLA angripes fra nesten alle hold, foruten fra studenter også fra «fagorganisasjonar, offentlege instansar av ulike slag og frå politisk hald – ja, endatil frå eigne tilsette», konkluderer han slik: «Det er berre om NLA Høgskulen har eit bibeltru definert verdigrunnlag og ei tilsvarande målsetjing, og at dette har praktiske konsekvensar for tilsetjing, undervisning og forsking, at vi treng denne høgskulen, men då trengst han også i høg grad.»

Jeg tilhører ingen av de grupper Kleppa nevner; jeg oppfatter meg som en kritisk venn av NLA, etter å ha vært sensor i 10-15 år. Mitt engasjement er ikke uttrykk for «hat mot NLAs standpunkt i samlivsetikken» (Hasting i Dagen 17.12.). Og jeg er et stykke på vei enig med Kleppa; jeg mener NLA må ha lov til å inkludere tradisjonelle formuleringer om ekteskapet i sitt verdidokument.

Men som påpekt av Paulus, så gagner det ikke alltid å gjøre det man har lov til. Jeg tviler derfor på at det vil fungere med sterke «praktiske konsekvenser» på de områder som Kleppa nevner; særlig gjelder det innen undervisning. Hvis NLA i undervisningen av lærerstudenter skulle insistere på å propagandere ensidig for et tradisjonelt ekteskapssyn, bryter man med føringer i overordnede dokumenter for denne utdanningen, på en måte som bør innebære at man heller lar være å drive lærerutdanning. Noen ganger er det slik at motsetninger er for store til å kunne forenes. At så er tilfelle, gjenspeiles i det Kleppa skriver om tilsetting: «Det er inga plikt å vera tilsett ved NLA, og det er heller ingen som har rett på tilsetjing.» Som sensor ble jeg ikke avkrevd mitt ekteskapssyn; jeg tror ikke jeg ville funnet meg til rette ved NLA hvis jeg hadde fått spørsmål om det ved evt tilsetting.

Det er mulig NLAs styre har så grunnfestede oppfatninger innen samlivsetikken at det ikke gjør inntrykk at biskoper og teologiprofessorer som tidligere har inntatt standpunkter som ligger nær NLAs ekteskapssyn, nå har justert sine oppfatninger. Men som jeg pekte på i et tidligere innlegg, må det være av betydning at en av NLAs eiere, nemlig Frikirken, kan være på gli. Det er meget mulig et endret standpunkt i Frikirken ligger langt inn i fremtiden – hva angår tidspunkt kan man forhøre seg hos Misjonssambandets Ottosen, som har foretatt beregninger av kirkesamfunns bevegelser i utforbakker hva angår ekteskapssyn (Vårt Land 31.10.).

Det helt grunnleggende spørsmål er: Tjener anstøtsstenen noen egentlig funksjon for NLAs virksomhet? Eller er den en signal-vimpel fra en forgangen tid? Det har gått veldig raskt utfor Ottesens utforbakke i synet på ekteskapet.

Vårt Lands kommentator Rege Gårdsvoll skrev i høst en artikkel om det hun kalte «konservatives selv-marginalisering» i kirken, under overskriften «rene, ranke og innflytelsesløse». Hvis NLAs ikke luker i verdidokumentet, vil NLAs lærerutdanning kunne visne, med signal-vimpelen til topps, ren og rank som en tørr-furu, men uten innflytelse på norsk utdanning – ironisk nok i en tid da vi har et sterkt behov for lærere, og hvor NLA kan spille en større rolle, hvis opptakskravene justeres eller faller bort.

Kleppa fremmer en svakt begrunnet proklamasjon om at vi bare trenger NLA dersom institusjonen «… har eit bibeltru definert verdigrunnlag og ei tilsvarande målsetjing …» med klare konsekvenser for bl a undervisningen. Jeg mener vi har behov for NLA også om man luker i verdigrunnlaget.

Snart kan denne campusen være historie