Det er et problem for KrF at Dag-Inge Ulstein holder exit-muligheten åpen

Fungerende partileder Dag-Inge Ulstein fant plutselig «en utrolig sterk motivasjon» til å stille til valg som permanent KrF-leder. Det skjedde under to døgn etter at han hadde sittet i stolen hos NRKs Fredrik Solvang og enda en gang gjentatt at han ikke var kandidat.

Å komme med utbrudd av typen «Hva var det vi sa?» er sjeldent særlig sjarmerende. Derfor skal vi avstå fra det.

I stedet vil vi i all ydmykhet bemerke at dette gikk akkurat slik vi hele veien har forutsagt. Da Dagen som første avis kunne avsløre det dramaet som pågikk bak kulissene i KrF-ledelsen, skrev vi at Dag-Inge Ulstein ønsket å ta over Olaug Bollestads plass som partileder.

Dette har vi gjentatt hele veien, selv om Ulsteins avvisninger av at han var aktuell til den posisjonen etter hvert må ha nærmet seg et tresifret antall.

På samme måte hevder Ulstein nå hans rolle i den brutale avsettelsen av Olaug Bollestad kun var et slags vennlig forsøk på å oppfylle hennes eget ønske om å gå av.

Det står ikke til troende. Vi er helt enig med Dagens Perspektivs redaktør Magne Lerø når han i egen avis skriver at det «er et mysterium at de fortsatt hevder at de bare gjorde det Bollestad selv ønsket».

Dagen var også først ute med å melde at løsningen ville bli at Ulstein sa ja til partiledervervet, men nei til Stortingsplass. Selv om han i det offentlige rom på det tidspunktet fortsatt hardnakket nektet for at han ville bli leder.

Vi har hele veien hatt kilder som har fortalt oss at Ulstein har sagt en ting eksternt, men gitt uttrykk for noe annet internt.

Så er spørsmålet hvorfor Dag-Inge Ulstein velger akkurat denne varianten? Et nei til stortingsplass kan jo lett gi følelsen av «en leder som ikke vil være leder», slik Fædrelandsvennens politiske redaktør Vidar Udjus uttrykker det overfor Dagen.

Her er det i hvert fall snakk om en leder for et folkeparti som ikke lenger selv ønsker å være folkevalgt.

Det hadde sett litt annerledes ut hvis det dreide seg om en partileder som ikke klarte å kapre en stortingsplass, slik situasjonen nå er for MDGs sjef Arild Hermstad.

Å stille opp, men mislykkes i å bli valgt, er en ærlig sak. Det opplevde Hermstad ved valget i 2021.

Men i Ulsteins tilfelle snakker vi altså om en politiker som helt bevisst velger bort muligheten til å sitte på Stortinget.

Sett fra Dag-Inge Ulsteins personlige synsvinkel kan denne måten å gjøre det på likevel gi mening. Han begrenser på en måten nedsiden for seg selv, samtidig som han beholder en betydelig oppside.

For hvis han skulle lykkes med å løfte partiet over sperregrensen og det samtidig blir et borgerlig flertall, så kan det ende med regjeringsdeltagelse for KrF. Og med statsrådspost og svart bil med sjåfør på ham selv.

Da får han en rolle i politikkens absolutte elitedivisjon igjen.

Hvis resultatet i stedet skulle havne på det nivået dagens meningsmålinger viser, kan han vurdere å gi lederskapet fra seg for eksempel midt i perioden. Uansett er han ikke bundet til å sitte på Stortinget i fire år uten noen reell innflytelse på den politikken som føres.

Ulstein er ikke den første politikeren som har gjort denne type vurderinger gjennom å velge bort muligheten til å sitte på Stortinget. Uten sammenligning for øvrig så var det nettopp en slik løsning Kjell Magne Bondevik foretrakk ved stortingsvalget i 2005.

Hvis det ble valgseier, kunne Bondevik fortsette som statsminister. Men hvis det ble nederlag behøvde han ikke å møte som menig stortingsrepresentant hele den kommende perioden.

Dag-Inge Ulstein har fått prøvd seg på akkurat dette siste. Han gikk av som bistandsminister i 2021 og har siden vært opposisjonspolitiker på Stortinget med minimal politisk innflytelse.

Det har tydeligvis ikke gitt mersmak.

Løsningen kan altså virke fornuftig for Ulstein selv, men like klart er det at den vil skape et forklaringsproblem i den stortingsvalgkampen som kommer om ikke så altfor lenge.

Ulsteins motivasjon til å stå på for KrF er kanskje sterk, det må vi tro ham på. Men den er altså ikke sterk nok til å ville sitte på Stortinget for KrF.

Det er et signal, det også.