Det er for lite kjærlighet i verden
Jeg er overbevist om at vi undervurderer forandringskraften i kjærligheten.
Du rister sikkert litt på hodet av tittelen på denne mediekommentaren, lettere oppgitt over at jeg ligger på et så naivt og enkelt nivå.
Eller kanskje du heller møter det med en mild likegyldighet.
Annonse
Tross alt kan ordene virke livsfjerne. Som om de ikke helt orker å forholde seg til omgivelsene, problemene, ondskapen, løgnene, forakten, hatet vi ser rører seg blant oss.
LEDER: Facebooks manglende åpenhet
Jeg tenker spesielt på flyktningesituasjonen vi har i landet nå. Man kan ikke behandle det temaet med silkehansker, virker å være en rådende holdning. Meningsmotstandere må jo få høre hvor skapet skal stå, om de befinner seg på høyre- eller venstresiden.
Og mennesker som kommer til landet må forstå at de skal være takknemlige for å få lov å være her, spise den maten de får og vaske doene selv. Ellers får de heller reise hjem igjen.
Som stortingsrepresentant for FrP Ulf Leirstein skrev på Twitter:
«Asylsøkere klager på dårlig renhold??? Så vask selv da!!! Dere har vel ikke så mye annet å gjøre???»
Enda verre er det kanskje at Trine Overå Hansen, nestleder i partiet De Kristne skriver på Twitter:
«Slike lykkejegere som er misfornøyde med norsk service kan bare reise tilbake om det er det de vil».
Annonse
Hun skriver det om noen som uttrykker at de ble behandlet som dyr og møtte rasisme og latterliggjøring da de kom til Norge.
Sannhetsgehalten i syrernes uttalelser har vi på avstand ingen mulighet til å mene noe om. Heller ikke vet vi hva som ligger bak deres opplevelse. Men mennesker som skal representere De Kristne – og er det da også riktig å si at de skal representere Kristus? – kan vel ikke la en slik forakt skinne ut mellom linjene?
Derfor tror jeg at påstanden om at det er for lite kjærlighet i verden, har noe for seg, også inn i flytningedebatten.
Dette gjelder ikke bare for stemmer som er kritiske til innvandring. Også aktører som FrP, Hege Storhaug og Human Rights Service eller andre som går mot hovedstrømningene i mediebildet blir møtt med ufin mistenkeliggjøring, anklager om rasisme og forakt.
For eksempel har flere innvandringskritiske stemmer, som Jon Hustad, Elin Ørjasæter og Asle Toje, den siste tiden valgt å si nei til å delta i debatten. De begrunner det i forakten og hatet de blir møtt med, flere ganger med kobling til nazisme og folkemord.
Forakten er hatets lillebror. Og likegyldigheten befinner seg også i samme søskenflokk. Verdens håp ligger ikke i å møte hverandre med denne forakten, som kan lure i bakhodet til enhver av oss som møter på en man er uenig med. Som kristen, som en etterfølger av Kristus, trenger jeg å se til ham – og utfordre også flyktningedebatten i offentligheten å lære av Jesu møter med menneskene.
Jeg tar ikke til orde for en naiv snillisme, men ønsker at også det kompromissløse, tydeligheten, grensesettingen og de vanskelige avgjørelsene skal være preget av en grunnleggende omsorg for mennesket og kjærlighet til enhver person.
Og her kommer vi til det vanskelige. For hva vil det si å elske? Skal Jesus være et forbilde, ligger kjærligheten i det å gi seg selv til andre. Kjærlighet er å oppgi sitt ego, sine ambisjoner og egen trygghet for min neste. Om jeg holder fast på kravet om å være sentrum i mitt eget univers, lurer forakten og hatet like rundt hjørnet.
Annonse
En venn av meg skrev oppgitt på Facebook etter å ha vært på et møte der de kom inn på flyktningekrisen:
«Hvor er det blitt av den “naive” kjærligheten hvor Jesus ber oss om å elske våre fiender, velsigne dem som forbanner oss, gjøre vel imot dem som hater oss, og be for dem som forfølger oss, for at vi kan være barn av vår Far i himmelen? Ja, det er mulig at det finnes noen ekstreme islamister blant dem som kommer til landet vårt nå. La oss be for dem og velsigne dem!»
Naivt? Kanskje. Men jeg er overbevist om at vi undervurderer forandringskraften i kjærligheten.
