Det er Gud som skal dømme

Det er både vondt og vanskelig å tro at mennesker skal gå evig fortapt fordi de ikke vil tro på Jesus. Det eneste som er enda vanskeligere er å mene at jeg vet bedre enn Gud hvordan han skal holde dom.

Stian Kilde Aarebrot stiller noen spørsmål om fortapelsen i Dagen 18. juni. Både overskriften, « Når er det ikke lenger noen bønn?», og selve innlegget fremstår noe flåsete. Men jeg skal ikke la språkbruken være hovedsaken her. For jeg forstår at mange lurer på hvordan en god Gud kan sende mennesker til helvete.

Innledningsvis skriver Aarebrot at han «håper noen av dere som tror på evig liv i helvetet for ikke-troende kan hjelpe meg på vei mot opplysthet». Betyr det at han selv har forkastet helvete? I så fall vil jeg gjerne vite hvordan han forholder seg til alle de tekstene i Bibelen der Jesus snakker om to veier, om himmel eller helvete og om seg selv som den eneste vei til Gud.

Selv har jeg ikke noe ønske om å tro på et helvete. Derimot vil jeg gjerne mene det samme som Jesus - om stort og smått.

I Matteus 7,13-14 sier han: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.»

Kan jeg avlyse fortapelsen i møte med slike bibelord?

Spørsmålene fra Stian Kilde Aarebrot er flere. Han skriver: «Når er barna store nok til at det er deres tro eller vantro som skal avgjøre St.Peters «opp eller ned»? Og hva med mennesker som av ulik grunn forblir på barnenivå, hva gjelder sjelsevner? Og hva med de som eventuelt har fått feil informasjon å forholde seg til?»

Disse spørsmålene er ganske gode. Noen har jeg selv grublet over. Men det forundrer meg at Aarebrot tror at noen kristne har tydelige svar på grubleriene hans. For her holder det jo ikke med mennesketanker. Det er hva Bibelen sier som må avgjøre. Og gir den ikke klare svar, bør vi være tilbakeholdne med å konkludere.

Dessuten forstår jeg Aarebrot slik at han selv er kritisk til at kristne har forsøkt å fastslå den evige skjebnen til hans udøpte småsøsken. Vil han at kristne lar være å spekulere uavhengig av Bibelen, bør han ikke oppmuntre til akkurat det.

Kristne har til alle tider ment at det finnes en evig fortapelse. Grunnen er at Bibelens tekster er så tydelig. Og Jesus er kanskje aller mest tydelig. I tekst etter tekst.

Men det betyr ikke at vi får gode svar på alle vanskelige spørsmål. Det gjelder spørsmålene fra Aarebrot om nøyaktig hvordan Gud vil forholde seg til mennesker i gitte livssituasjoner. Men også selve ideen om fortapelsen kan være vanskelig å akseptere. Jeg finner det nesten uutholdelig at noen skal være på vei mot et evig mørke.

Derfor er det blitt viktig for meg å overlate dommen til Gud - han som er god og rettferdig.

Min oppgave er å formidle at Jesus er vårt eneste håp - og slå fast, med bakgrunn i en rekke tekster, at den som vraker Jesus er på vei mot et evig mørke.

Aarebrot skriver at han har forstått det slik at unådde mennesker skal «bli dømt etter sine gjerninger, i motsetning til de andre, der gjerninger er helt uvesentlig, for av tro er vi frelst og av vantro går vi fortapt.»

Det undrer meg at en teolog kan formulere seg såpass sleivete. Mitt inntrykk er at kristne stort sett er enige om følgende: Når et menneske går fortapt er synden alltid årsaken. Når mennesker blir frelst, er nåden i Kristus alltid årsaken.

Jesus ble en gang spurt om det var få som kom til å bli frelst.

Han svarte: «Strid for å komme inn gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.» Slik forteller Jesus at noen grublerier bør legges til side.

Det viktige er å være opptatt av sin egen situasjon. Selv vet jeg at evig glede og herlighet ikke er noe jeg fortjener. Dessverre blir ikke himmelen lenger paradisisk hvis jeg slipper inn. Derfor er jeg helt avhengig av at Jesus tilgir meg og renser meg fra all synd.

Når er det ikke lenger noen bønn?