Frispark
Det er ikke farlig å krangle
Ei rappkjefta osing og en hyggelig oslogutt. Ei sta tyteræv med temperament og en konfliktsky people-pleaser. Dette kunne vært én måte å beskrive meg og min ektemann på da vi giftet oss. Ikke så romantisk. Kanskje litt unødvendig negativt, men spot on da vi begynte å skrelle lag av utfordringene i ekteskapet vårt. Vi var ikke alltid en god match. Snarere tvert imot noen ganger. Motsetningene hos oss kunne få fram det verste i hverandre.
«Ingen krangler som vi krangler!»
Annonse
Det er nok den mest skambelagte løgnen som fikk herje vilt i ekteskapet vårt de første årene som nygifte. Årene vi trodde skulle oppleves som en eneste lang lykkerus og oppfyllelse av våre romantiske lengsler.
Vi var begge forberedt på at et livslangt forhold ville innebære både krangling og kjipe dager med sinne og skuffelse, tårer og snørr. Det som tok oss på sengen, var den bunnløse avmaktsfølelsen når man for ente gang står fast i samme konflikt. Og hva det fikk oss til å føle for hverandre og om oss selv. Dette kunne umulig være meningen. Hadde vi valgt feil?
Skammen! Den mørke, tyngende, skitne følelsen som får det til å knytte seg i brystet.
«Tenk om noen visste hva vi sa til hverandre.»
«Disse følelsene kan ingen få vite om.»
«Ingen krangler så stygt som vi krangler.»
Skammen kan tviholde på alt det kjipe i et ensomt mørkt hull i ekteskapene våre. Kjelleren. Og vi har skrapt det gulvet noen ganger. Hvordan kan vi krangle som vi gjør, om det var Guds plan at vi skulle dele livet? Hvordan kan dette være rett om det får fram det verste i oss?
Det var en kommentar på et ekteskapskurs som reddet oss.
Annonse
Kommentaren ga oss et perspektiv som har vært vårt fjell å stå på gjennom de tøffe takene i dette prosjektet kalt ekteskap:
«Ekteskapet er en pakt, som Gud står bak og Han ønsker å velsigne dere og gi dere alt dere trenger. Nå er det ikke lenger et spørsmål om dere har valgt rett eller galt, men hvordan dere nå velger å bygge ekteskapet og livet sammen.»
Dette ble vårt fjell å stå på. Det skapte en ubetinga forpliktelse til hverandre og en tillit til at vi begge har valgt å tåle også de verste dagene sammen. Målet er ikke lykke, mens det å sammen la Gud forme oss til de Han har kalt oss til å være.
Motsetningene hos oss kunne få fram det verste i hverandre.
Om vårt ekteskap var bygd på vår egen opplevelse av lykke og de riktige følelsene for hverandre, hadde vi ikke vært sammen i dag. Da hadde våre utfordringer blitt for tøffe. De hadde skapt avstand istedenfor å bli vårt felles prosjekt å få vokse i.
Perspektivets makt
Jeg var på et foreldrekurs en gang, hvor foredragsholderen illustrerte perspektivets makt i relasjonen med barna våre på en utfordrende måte. Han ba oss se for oss at vi sto i en kø, en lang kø full av utålmodige folk i varme, svette lokaler.
«Så kjenner du noen sparker eller kakker bort i hælen din. Du overser det og lar det gå, så kommer det et nytt utålmodig kakk, og du kjenner det treffer en nerve. Når det tredje kakke treffer hælen snur du deg rundt klar til å sette vedkommende på plass. Der ser du en blind mann, med en hvit stokk. Umiddelbart endrer perspektivet seg, og irritasjon skiftes kjapt ut med forståelse og tålmodighet.»
Perspektivet på relasjonene våre, inkludert ekteskapet vårt, er ikke likegyldig. Det legger premissene for hvordan vi oppfatter hverandre og situasjoner vi står i. Om ekteskapet er relasjonen som først og fremst skal oppfylle mine romantiske lengsler og illusjoner, vil enhver krangel og møte med min ektefelles svakheter skape frustrasjon og irritasjon i meg.
Annonse
Men dersom ektemannen min er viktigste medvandrere i min helliggjørelse, vil møte med hverandres svakheter, synd og skam gi rom for større forståelse og tålmodighet med hverandre. Nådeperspektivet blir viktigere enn lykkebarometeret.
Jesus kaller oss til å bli mer lik Ham. Om det er vårt livs kall, hvor mye er det da ikke også ett kall over ekteskapet vårt – den mest intime relasjonen vi har i livene våre? Her skal både jeg og min ektemann formes til å bli mer lik Jesus – på godt og vondt! Det gir ikke alltid de brusende følelsene av lykke, men det vil føre til frihet, glede og fred, ved Hans kjærlighet og nåde.
