Debatt
Det er ikke for mye tro som truer dagens unge – derfor trenger vi The Send
Publisert
Sist oppdatert
Hans Eskil Vigdel møter The Send med betydelig kritikk i et leserinnlegg i Dagen. Jeg synes hans stemme er viktig. Men som en av dem som sto bak arrangementet, vil jeg gjerne komme med det jeg håper er noen nyanserende betraktninger:
Jeg er helt enig med Vigdel i at livet er sammensatt og komplisert. Dette er jeg sikker på at alle de førti menighets- og misjonslederne som sto bak dette arrangementet også kan skrive under på. Min frimodige påstand er at det er nettopp derfor en god del av ungdommene iblant oss kan trenge The Send.
Annonse
For livet og hverdagen er ofte barsk, både for de som tror og de som tviler. Men det er jo ikke for mye tro som truer ungdommene i deres hverdag. De blir tvert imot tutet ørene fulle både fra lærere og elever om at de har all grunn til å tvile på Jesus. De presses lenger og lenger inn i hjørnet av klasserommet. Og holdes utenfor russegrupper. Jo visst er ungdommenes liv sammensatt og komplisert, og de skal møte en urolig fremtid, både med og uten Jesus! Å fortelle dem det er å slå inn åpne dører. På The Send fikk de høre om en virkelighet og en fortelling som er større, men ikke enklere.
Jeg ville at Vigdel skulle være der – og jeg vil at han skal fortsette å uttrykke sin mening. Derfor er det også helt på sin plass at han brukte sin årvåkne tilstedeværelse til å notere seg det som skar ut i kategoriske, ja kanskje noe demagogiske vendinger fra talerstolen, særlig fra noen av de engelsktalende røstene.
De eksemplene han viser til var ikke blant mine høydepunkter på The Send heller. Men til forskjell fra ham, opplevde jeg de utenlandske stemmene som et friskt pust inn i vår sammenheng. I all hovedsak. Ja, med noen setningers unntak her og der.
Og selv om kanskje ikke alle ser det slik, mener jeg at mye har skjedd fra i fjor til i år, blant annet på grunn av Hans Eskil Vigdels og andres viktige korreksjon. Den norske utgaven av «The Send»-bevegelsen er blitt langt mer balansert i forkynnelse og uttrykksform enn de utenlandske versjonene. Så er vi nok grunnleggende uenige om stormønstringers betydning for ungdommer, og hvilken plass slike kan ha i en trosvandring.
Jeg mener innlegget til Hans Eskil Vigdel hadde vunnet seg på å ikke selv gå i den samme fella som de talerne han siterte. Mot slutten presenterer han globale, lukkede og kategoriske setninger: (...)"et helt mangfold av ungdommer samles for å høre ett budskap, ett kall, og én måte å gjøre det på.»
Her var det nåde og tilgivelse, og ja, kall til radikal etterfølgelse.
Mulig dette bare er en bevisst retorisk ensidighet. Men jeg opplevde jo tvert imot at det vi ble presentert for sist lørdag ikke var ett ensidig budskap, ikke bare en måte å kjenne på ett kall på, og ikke bare en måte å utføre oppdaget på, men mange! Her var det nåde og tilgivelse, og ja, kall til radikal etterfølgelse.
Men like viktig var det å leve ut det mangfoldige kallet i det lokale sivilsamfunnet som i det tette kristne fellesskapet. Og det kunne spenne fra å bry seg om nabolaget til å reise ut i den store verden, i fotsporene til norske misjonærer før oss. Mulighetene var da virkelig der for å se seg selv på mange slags arenaer. Ungdommens kirkemøte har for eksempel langt smalere beskrivelse av evangeliet og oppdraget vårt i verden enn det vi ble presentert for på The Send.
Vigdel skriver også at historien har vist at massemønstringer aldri har skapt varig og sunn endring i livet til de som deltok. Ja, om jeg skulle være den eneste i kirkehistorien, så hører i alle fall jeg til blant dem som med stor sikkerhet er blitt varig og sunt forandret av min deltakelse på store leirer og konferanser. Men jeg vet at jeg ikke er alene.
Annonse
Han hevder også at om mennesker prøver å etterleve svart-hvitt-appellene på The Send, vil sjelesorgs- og terapirommene fylles i årene som kommer for å rydde opp i livet som ikke ble «all in». Det ville overraske meg. For det var lite herlighetsteologi å spore i mine ører på The Send. Jeg hørte ingen lovnader om gull og grønne skoger. Men jeg noterte meg disse setningene:
«Å si ja til Jesus betyr ikke at du må bli en helt annen enn den du er.» «Vi kan ikke garantere at det blir sånn som du skulle ønske. Gud er ikke en automat du kan putte noe på, så får du ut det du har bestilt». «Kanskje du skal drømme litt mindre, snevre inn engasjementet ditt litt, for det å be om at Norge skal bli frelst, det er himla enkelt. Men det å bry seg om Astrid og Gunnar over veien, det er vanskelig!»
Ikke alle de eldre ungdommene fra vårt menighetsarbeid dro på The Send. Det var ikke deres «cup of tea». Helt greit. En del av dem som var der, tok seg lengre pauser enn andre. Det kunne bli langtekkelig for noen. For lite aktivitet. For mye sang og snakk.
Nei, The Send er ikke svaret for alle. Men for noen har det kommet et nytt håp og en tydeligere retning i livet. Jeg har fått være med og ringe til mange av deltakerne nå i dag. Flere hundre har respondert og ønsker å vite mer om tro og tjeneste. Det gjør meg ydmyk og forventningsfull.
