«Det er ikke meg det er noe galt med»

Er det virkelig sant, ja, da har vedkommende et helt annet verdensbilde og et annet syn på seg selv, enn det jeg har. Selv vet jeg ikke om en eneste syndfri i min slekt, og jeg kan følge mitt DNA langt tilbake. Når jeg tenker gjennom Guds gode bud, så forstår jeg fort at jeg er skyldig i å ha brutt alle.

Jeg vet, at når jeg har sett på andre med begjær, ja, da har jeg drevet hor. Det og mer viser, at jeg ikke bare synder, men er en synder av naturen. Verken naturen rundt meg, jeg eller andre skapninger lever i noe paradis.

«Du skal elske Herren din Gud», lyder budet, men det betyr ikke at du skal begjære Gud, men holde hans bud. Men det var å begjære/være misunnelig på Gud, Adam gjorde/var, for han ønsket å bli som Gud, ja, være gud selv.

Er det ikke det vi lett tror at vi er? Vet ikke vi, «alminnelige folk», at den største religionen her til lands er selvdyrkelsen?

Det heter ikke nå: «Du eier oss, Gud», men jeg eier meg selv. Det handler vel ikke nå om å ha tillit til Gud og tro på ham, men på seg selv?

Er ikke ord som avgudsdyrkelse, hor, forherdelse, begjær blitt «tabuord», som vi ikke engang hører i kirkene?

Jeg undrer meg over, at menigheter, biskoper og prester gir foreningen Fri stor støtte, men hva med å gi noen ofringer til den kristne stiftelsen: «MorFarBarn»?

Selv om jeg ble pensjonert for 12 år siden og «kirkeløs» for seks år siden, leser jeg ennå liturgien, som ble brukt i 1976 da jeg ble presteviet. Jeg lovte å gjøre det jeg ble formant til med troskap, og det akter jeg å fortsette med.

Hva betyr egentlig «bibel og bekjennelse», for Den norske kirke (Dnk) i dag?

Liturgier blir forandret og nye kommer til, men hva er Dnks tro og bekjennelse i dag?

Kan det være en solidarisk gud, eller handler det virkelig om «dyrking» av selvet?

Ja, for han «som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske,» kan det vel ikke være, for noe om ham er det ikke ofte jeg hører fra «stas-kirken».