Det er ikke noe nedverdigende i å være underordnet

Ingunn Breistein har skrevet, under «Frispark» i Dagen, det innlegget hun presenterte innledningsvis i debatten om underordning i ekteskapet på Arendalsuka. Hun avsluttet innlegget med den oppsiktsvekkende påstanden: «Hvis noen ønsker å praktisere underordning i sitt ekteskap i Norge er de selvsagt helt fri til det. Men de trenger ikke å skylde på Gud».

Vi vet ikke helt hva hun mener med «å skylde på Gud», men vi forstår det som om hun mener at Gud ikke skulle ha sagt noe om dette, og det stemmer jo ikke.

I Efeserbrevet 5 står det at konene skal være underordnet sine menn, som under Herren, og at mannen skal elske sin kone slik Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den. Til slutt i kapittelet står det i v. 32: «Dette er et stort mysterium, jeg taler her om Kristus og menigheten», og så i v. 33: «Men hver enkelt av dere skal elske sin egen kone som seg selv, og kona skal se til at hun har ærefrykt for sin ektemann.»

Nå tror vi at Bibelen er Guds ord, og at det ikke er opp til oss å tolke den slik det passer oss. Vi tror også at siden Gud skapte alle ting, også menneskene, så vet han også hva som er best for oss, og at når vi lever etter det han har sagt, så blir det til liv og glede og velsignelse for oss alle. Det blir ikke behov for å skylde på noen.

Derfor tror vi heller ikke på undertrykkelse i ekteskapet. Å være underordnet, og å være undertrykt, er helt forskjellige ting. Over- og underordning er Guds måte å ordne tilværelsen i verden på, det er et prinsipp som skaper orden, og får samfunnet til å fungere på alle nivåer. Breistein, som selv er en leder, er sikkert enig i at å være overordnet ikke er det samme som å herske eller undertrykke.

Mannen som overordnet i ekteskapet, har fått et særlig høyt kall: Å elske sin kone som Kristus elsket menigheten. Vi tror ikke at Gud er en Gud som undertrykker oss mennesker. Når det står at mannen skal elske sin kone slik Kristus elsket menigheten, så tror vi ikke det betyr at mannen har en tillatelse fra Gud til å undertrykke sin kone. Disse versene er jo skrevet til menigheten, og det er forutsatt at menigheten er troende mennesker, som søker å bli mer og mer lik Jesus, som vil elske og ære hverandre, og oppmuntre hverandre til å leve det livet som Gud har tenkt for hver og en av oss.

Å være underordnet er ikke det samme som å være undertrykt, eller å være mindre verdt. Å være overordnet er ikke det samme som å herske, eller å ha høyere verdi.

Det står i skapelsesberetningen at Gud ville gjøre for Adam en hjelper som passer til ham. Det er forskjellige oppgaver for mann og kvinne, som ikke gir noen forskjell i verdi. Begge er jo skapt i Guds bilde, (1.Mos.1.27).

Skulle f.eks. et menighetsmedlem, som er underordnet, ha mindre verdi enn pastoren, som er overordnet i dette tilfellet? Har en arbeidstaker mindre verdi enn sjefen? Det faller på sin egen urimelighet. Så står det om syndefallet at mannen skal råde over kvinnen.

Vi vet ikke om det betyr det samme som å herske, men det er i alle fall et resultat av syndefallet. Guds opprinnelige plan var at kvinnen skulle være mannens hjelper, og om det sa Gud at det var godt! Det betyr ikke at kvinnen er mindre intelligent eller mindre klok eller begavet enn mannen, hva slags hjelper ville hun da ha vært?

Det er bare slik Gud har bestemt at det skal være. Gud skapte mannen først, og ga han oppgaven og ansvaret for å styre. Da blir han jo også ansvarlig for det talentet han har fått utdelt, og hvordan han forvalter det. Kvinnen er på samme måte ansvarlig for hvordan hun forvalter sitt talent, å være mannens hjelper.

I et hjem hvor det finnes barn, er det jo her barna lærer hva det betyr å underordne seg. Gjennom foreldrenes eksempel lærer både gutter og jenter å kjenne sin verdi, samtidig som de er forskjellige. Vi som kvinner må ved vårt eksempel vise hva underordning betyr.

Det betyr ikke å være passiv eller uansvarlig, men ved å være en aktiv, bidragsytende medhjelp, som viser respekt for sin mann og den rollen Gud har gitt ham.

Barna trenger også å lære hjemme hva som er rett holdning til det å være overordnet, ved at mannen praktiserer å elske, tjene, oppmuntre, ja, legge sitt liv ned for de han har lederansvaret for.

Breistein skriver at det finnes bibelsteder som forsvarer både underordning og likestilling. Hvis vi tror på Bibelen som Guds eget ord til oss, kan vi jo ikke tro at han snakker imot seg selv?

Om vi synes det ser ut som om Bibelen sier både det ene og det andre, (motsatte), må det være noe vi ikke har forstått, og da hjelper det å be Ånden om veiledning til å forstå sammenhengen. Vi må bøye oss for Guds eget ord, vi kan ikke prøve å få det til å bety det vi helst vil ut fra vår ufornyede sinn. Vi må la vårt sinn fornyes så vi kan dømme om hva som er Guds vilje som det står i Rom.12.2.

Det er ikke noe nedverdigende i å være underordnet. Overordning/underordning er Guds standard for ekteskapet, som vi skal strekke oss mot, og selv om vi ikke alltid får det til, så betyr det ikke at vi bare kan stryke disse ordene ut fra Bibelen og si at de ikke gjelder.

Da går vi glipp av velsignelsen som Gud har tenkt vi skulle ha ved å leve i pakt med de åndelige lover han har satt for oss mennesker, og som fungerer i like stor grad som de fysiske lover.

Vi vil helst ikke komme i konflikt med dem, da kommer vi i vanskeligheter.

Misvisende om «Likestilling eller underordning»