Det er ikke sikkert at jeg formidler kristne verdier jo mer jeg er imot og jo høyere jeg roper

Én ting er sikkert i disse usikre tider: Folk sperrer øynene opp når de hører at jeg er kristen. For er ikke Bjørn Are en skeptiker? Han leser da vitenskap og historie, science fiction og fantasy, og har ikke hatt et eneste leserinnlegg mot Pride!

Iblant blir reaksjonen såpass parodisk at det er fristende å spøke, selv med alvorlige temaer. For i dag er det å være en kristen i full offentlighet noe mange kan oppleve som fremmed, nesten eksotisk eller kanskje skummelt. Det er så 1823 og ikke 2023.

Fortellingen i skoleverket som stempler kristen tro er alt annet enn forskningsbasert

På mange måter er andre religiøse tradisjoner blitt mer naturlige. Folketro er og blir utbredt. Allerede da romanen Black Robe om en misjonær i Canada på 1600-tallet kom for over en generasjon siden, ble en anmelder slått av at indianernes naturreligiøsitet virket mindre fremmed enn kristen tro.

Sporene er imidlertid enda eldre. En av de sterkeste tordentalene mot avkristningen og «det moderne hedenskab» ble holdt av «sogneprest Chr. Bruun» – i 1913.

Kristne har lenge slitt med å ordlegge oss forståelig om kristen tro og tanke, om salmer, tekster og liturgi. Ikke mange kan på strak arm gi gode grunner til å tro at Gud finnes, at Jesus sto opp fra de døde eller at det er bra at vi fikk kristenretten som har tusenårsjubileum neste år.

Kanskje handler mye om hva det er å ha en tro. For meg handler det om begrunnet tillit, mens det er mer vanlig å tro at tro er å godta noe uten spørsmål.

Dermed frykter nok mange at man kan ende med å tro på hva som helst. Gir man troen lillefingeren, tar den fort hele hodet. Er man kristen må man til og med være intolerant og se ned på de som tror noe annet, og det er jo de fleste.

Ja, dette er satt på spissen. Men når de færreste kjenner noen som er kristne, blir man påvirket av hva man møter andre steder, ikke minst i media. Og hva finner man der?

Ifølge en masteroppgave av Petter Engnes om hvordan de fire største norske nyhetsmediene i 2022 dekket kristne og kristen tro, skapes spesielt fire bilder. Det ene handler om trospraksis, det andre om kristendom som politisk ideologi og tenkesett, det tredje om verdikamp, etikk og moral og det siste om tradisjoner og kulturelle verdier.

Disse fremstilles i ganske så motsatte toner. Tro som gir seg utslag i tenkesett og verdikamp problematiseres.

En mer personlig form eller kulturkristendom som har «en mild karakter, ofte med mål om egen selvutvikling og velvære», får positiv omtale. Ikke uventet oppfattes det som dess mer positivt jo mer man tilpasser seg storsamfunnets normer. Gjør man ikke det, får man høre det.

Konklusjonen er kanskje med andre ord at det ikke er kristne som er de minst tolerante.

Feillesning fører til misvisende påstander

Men spørsmålet er viktig. Hva er det å være kristen i dag – og hvordan fremstå i en offentlig samtale?

Hva skjer når kristne rekker opp hånden mot foreningen Fri, midt i en Pridemåned, året etter at flere ble drept i terror mot skeive? Kan man kritisere noen som helst av Fris meninger om kjønn og seksualitetsmangfold, uten å bli tatt til inntekt for å fremme hat?

Eller bare styrker det et bilde av kristendom som intolerant og menneskefiendtlig?

Spørsmålene er mange og svarene ikke enkle. Det er uansett ikke sikkert at jeg formidler kristne verdier jo mer jeg er imot og jo høyere jeg roper.

Uansett er det ikke enkelt å få forståelse for hva det er å være kristen – heller ikke for kristne. I dag virker det ganske underlig å si at jeg har en relasjon til noe utenfor meg selv, noe høyere som det er verdt å følge – og som jeg kan finne ut av ved å lese Bibelen.

Det er uvant og fremmed å ha en tro på og en forpliktelse til noe annet enn det som litt enkelt kan kalles storsamfunnets normer. Det høres ikke fremtidsrettet ut å holde seg til en bok som er noen tusen år gammel, selv om den forteller om en evig Gud som har skapt oss i sitt bilde og har en fullkommen plan for hele kosmos.

Dette er noe også kristne kan streve med. Jeg er ikke alene om å rives og slites mellom lojalitet til ulike relasjoner og forpliktelser. Det er ikke alltid like enkelt å tolke Bibelen.

Samtidig ble jeg ikke kristen før i voksen alder, og husker dermed mye av hvordan jeg oppfattet kristne – utenfra. De var rare, de var modige, de var snille, de var strenge, de var flinke, de var dumme – alt etter hva de snakket om.

Men de færreste av dem klarte å si noe fornuftig til en som leste vitenskap og science fiction.

Heldigvis er mye bedre i dag, selv om kristne nok fortsatt foretrekker fantasy. Likevel møter jeg ikke mange som viser at de klarer å se kristen tro utenfra, noen ganger heller ikke så godt innenfra. Mange strever med å formidle hva de står for på måter som skaper forståelse og nysgjerrighet, fremfor avstand og kanskje avsky.

Selvsagt blir det enklere dess mer man følger storsamfunnets normer, selv om noen da kan undre seg over hvorfor man velger å kalle seg kristen. Ett svar kan være at kristen tro handler om min relasjon til Jesus, og ikke til politiske standpunkter.

Samtidig er ikke fortellingen om Jesus som stiller stormen et alibi for å sitte stille i båten når det stormer. Men skal jeg rekke opp hånden og stille spørsmål ved samfunnets skiftende sannheter, normer og forestillinger, bør jeg nok forsøke mer enn utestemme og overfladiske betraktninger, selv om de kan være dyptfølte.

Skal jeg gjøre det godt på skolen, hjelper det å gjøre hjemmeleksen. Som kristen er det også avgjørende at det skjer i tanker, ord og gjerninger som kan peke mer i retning av Jesus enn døperen Johannes, selv om det er juni.