Det er ikke to slags kristne i den nye pakts tid

Jarle Rosvold har en artikkel om pinsen 20. mai. Han forteller om starten på pinsebevegelsen og om Barratt og hans personlige beretning om sine erfaringer.

Nå er det vanskelig å diskutere tolkninger av personlige erfaringer. Men det er mulig ut fra Skriften å si noe om pinsedag, Den Hellige Ånds gjerning og tungetale.

Den Hellige Ånd var tilstede gjennom hele den gamle pakts tid, både som barnekårets Ånd for alle troende, og som utrustning til tjeneste for alle salvede tjenere (kongene, prestene og profetene).

Den Hellige Ånd var til stede i tempelet og i gudstjenesten. Pinsedag innebærer imidlertid en overgang fra den gamle pakts forbilledlige ordninger til den nye pakt.

Det er en frelseshistorisk hendelse av engangskarakter, og ikke noe som skal gjentas eller erfares i den enkelte troendes liv senere i historien.

Dette er den grunnleggende misforståelsen både hos Barrat og innen pinsebevegelsen.

I den nye pakts tid er det ikke noe lokalt tempel, men alle troende utgjør Guds tempel. Og slik tabernaklet og tempelet fyltes med Guds Ånd ved sin innvielse, slik fylles apostlene på pinsedag med Guds Ånd.

I den nye pakt er det heller ikke noe eget presteskap og bare noen som er salvet til profetisk tjeneste, men alle troende er prester (1Pet 2:5ff) og alle skal tale profetisk (Apg 2:17f). Derfor salves alle troende med Gud Ånd som utrustning til tjeneste.

Siden pinsedag var en frelseshistorisk hendelse, opplever apostlene vel dette som en «second blessing», men alle troende etter pinsedag får del i denne åndsutrustning ved troen og gjenfødelsen, som en del av selve barnekåret.

Det er ikke to slags kristne i den nye pakts tid, noen med og noen uten Guds Ånd og den utrustning til prestetjeneste og profetgjerning som Den Hellige Ånd gir.

Før pinsedag var den troende menighet knyttet til Israel alene. Apostlene skulle ikke gå til hedninger, men bare til de tapte får av Israels hus (Mt 10:5f).

Fra pinsedag er dette annerledes. Språkunderet på pinsedag vitner om at menigheten fra pinsedag av er universell, av jøder og hedninger. Nå skal alle folk samles til ett ved troen på Jesus Kristus.

Det er et motstykke til Babels forvirring. I Babel ble alle forvirret, for ingen forstod lenger hverandre. På pinsedag blir det forvirring, for alle hører om Guds store gjerninger i Jesus Kristus på sitt morsmål.

Det er ikke tale om uforståelig tungetale som må tolkes, men om helt vanlige språk, de språk den enkelte snakket til daglig (Apg 2:6).

Språkunderet på pinsedag har ikke har noe å gjøre med den tungetale som omtales i 1Kor 14. Den form for tungetale er ikke et forståelig språk, og er ikke tale for mennesker, men tale til Gud (1Kor 14:2).

Det er tale om bønn eller lovprisning (1Kor 14:15–17), hvor Den Hellige Ånd kommer den troende til hjelp i hans bønn og takk til Gud, der den troende selv ikke finner ord (jf. Rom 8:26).

Skal den ha noen mening i en menighetssamling, så må den tolkes til et forståelig språk, slik at vi andre kan si amen til bønnen eller lovprisningen (1Kor 14:16).

Retningen endres imidlertid ikke, slik at det ved tolkningen med ett blir et guddommelig budskap til mennesker.

Nei, vi har fått Guds ord i Den Hellige Skrift, og når det gjelder budskap fra Gud, så har vi det der, og der alene.

Så trenger alle vi troende i dag å bli fylt av Ånden, så vi taler profetisk, det vil si taler Guds ord til formaning, trøst og oppbyggelse for hverandre og til menneskene omkring oss, vitner om Hans storhet som kalte oss fra mørket til sitt underfulle lys.

Det er pinsens hovedsak, at Ordet om Jesus Kristus skal forkynnes, så han blir kjent og trodd i verden.