Meninger
Det er lettest å følge strømmen. Vi mennesker går helst i flokk
Publisert
Sist oppdatert
I en klassisk KLM-sketsj ser vi en person som står og gjør et ærend foran en skranke. Bak ham står en lang kø, og tvisten er at idet mannen takker for seg og går, følger køen etter ham. Jeg ler hjertelig hver gang jeg ser sketsjen, men kanskje ubevisst illustrerte sketsjmakerne et fellesmenneskelig trekk det er verdt å reflektere over.
Stikk i strid med vår tids idealer om selvrealisering, det frie valg og kravet til å være unik er det snarere behovet for å være en del av flokken og ikke skille seg for mye ut som preger de fleste av oss.
Annonse
La meg ta et eksempel hentet fra markedsfaget; selv om mange tilbydere av varer og tjenester snakker om å skreddersy sitt tilbud til den enkelte kunde, vet alle at kundene ganske enkelt kan deles inn i grupper med visse kjennetegn. Det mest opplagte er kjennetegn som kjønn og alder, men også hva slags bil man kjører, hvilken musikk man hører på og hvilke fritidsaktiviteter man velger, vil raskt gi inntrykk av hva slags gruppe man tilhører.
Faktisk vil man gjerne ta mange av de samme handlingsvalgene basert på bosted. Helt ned på gatenivå kan man statistisk beregne sannsynlighet for hva man vil handle, hva man vil stemme i valg og hvilke hjertesaker man ønsker å investere pengene sine i. Det enkleste er å følge strømmen, og om vi ikke kan gjøre det samme som folk flest eller «alle andre», så kan vi i hvert fall gjøre det som er forventet i akkurat den gruppen vi tilhører.
Av og til får vår naturlige tendens til å gå i flokk forferdelige konsekvenser. I fjor leste jeg Torbjørn Færøviks bok, «Maos rike – en lidelseshistorie». Tross forfatterens fremragende evne til å engasjere og å fortelle historier, måtte jeg lese boken i porsjoner. Hvor mye lidelse en hel nasjon kan gå gjennom som resultat av en hinsides persondyrkelse, lederens og lederskapets dumskap og et system som ikke tillot eller oppmuntret til å gjøre selvstendige vurderinger, er vanskelig å forstå.
Under Kulturrevolusjonen, den politiske perioden fra 1966–1976, som med dramatiske virkemidler skulle utrydde all tradisjonell tenkning og væremåte og å erstatte denne med et kommunistisk samfunn, døde millioner av mennesker. Ikke minst deltok unge mennesker i revolusjonen med en uslokkelig fanatisme. I offentlige seanser ble mennesker som kunne tenkes å ha en kapitalistisk bakgrunn fornedret og ydmyket. Overklassen var selvsagt i skuddlinjen, men også mennesker som hadde undervist overklassen.
Det enkleste er å følge strømmen.
En vanlig forklaring på jødeutryddelsen i det nazistiske regimet i Tyskland er at det var umulig ikke å delta eller i hvert fall ikke å protestere uten å risikere sitt liv. Dette var naturligvis helt riktig; det finnes en rekke historier om mennesker som ikke slapp unna som dissident. Mer vanskelig for oss er å akseptere at det i det tredje riket, som i Maos Kina, var stor oppslutning om de tyranniske regimene.
Den begrensede informasjonen kan muligens unnskylde noe av passiviteten til befolkningen, det kan også at de ikke satt på tilstrekkelige maktmidler. Men det forklarer ikke på langt nær alt. Ubehaget ved å bryte ut av selv selvutslettende samfunn er for stort. Aksepten for andres lidelse er dessverre ganske stor så lenge jeg selv har så jeg klarer meg. Fortellingene fra dem som våger å stå opp mot overmakten gjør derfor svært stort inntrykk.
Ønsket om å følge flokken er selvsagt ikke bare negativt. Når vi som samfunn går sammen om å gjøre det gode, har vi enorme muligheter til å løse problemer og å skape håp. Oppvåkningen mot verdens fattigdom på 70- og 80-tallet, kampen mot avskoging, klimagasser og forurensning er en annen.
Men vi må ikke tro at vi sitter i et vakuum og tar våre valg isolert fra omverden. Det kan gjøre vår gruppe til et ustyrlig monster eller de kan gjøre oss til en kreativ og positiv kraft. Ikke minst trenger vi en og annen samfunnsfiende som kan stå opp mot den kompakte majoritet og minne oss om vår forpliktelse på å tenke selv og å avsløre barbariet.
